Våren har kommet til Bergen

ENDELIG!

Som bergensere flest nytes dagene til det fulle, for makan til vær er det lenge siden jeg har sett! Nå har det jo vært helt vidunderlig ute i flere dager, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å bare nyte. For bakerst i hodet mitt lurer det lille ordet "men". For hvor lenge KAN herligheten vare. Bergen er jo ikke akkurat kjent for å ha vedvarende godvær. Så jeg tørr liksom ikke ta det "for god fisk" at det holder nok en dag! Gummistøvler og regntøy er nok ikke langt unna. I går investerte vi i tre tuber solkrem, og i dag fikk jentene nye solbriller. Så jeg har det i alle fall som en mulighet at vi KAN gå en varm og solfylt sommer i møte.

Derfor er det ikke ett sekund å miste. Vi er ute fra tidlig om morgenen til sent om kvelden. Faktisk så har jeg akkurat kommet inn etter å ha sett solen gå ned fra trappen utenfor huset. Jentene nyter også været og det yrende folkelivet nede i byen. I dag har vi vært og matet fuglene i Byparken. Skulle gjerne ha sagt at vi matet endene, men bortsett fra to andegutter var det ikke en and å se. Det var derimot et hav av måker og duer. Jentene syntes det var stas. Det var deres første gang som fuglematere. Tror det gikk mer tørt brød i munnen enn i nebbet, men spennende var det likevel.

Lunch ble inntatt på Jacob Aall, og det var deilig å sitte ute og kjenne at solen varmet. Jammen tror jeg ikke at jeg har fått litt farge også! Jentene spiste pølser, stekt egg og ikke minst "pomes frites".

Da vi kom hjem og hadde spist middag, lekte vi med ball ute i hagen. Vi ble også invitert bort til naboen på middag nr.2. Jentene spiste godt med pølser og brød, og min fruktelskende datter, Leah, fråtset da fruktfatet ble satt på bordet. Jordbær er helt klart favoritten. Gleder meg til vi kan gå på tur og plukke bringebær, markjordbær, bjørnebær og ikke minst blåbær. Hun melder seg nok frivillig til å spise om ikke annet. Deilig at i alle fall ett av to barn digger frukt og bær.

Vaskemaskinen går i ett, for sommerkledde småjenter blir fort møkkete, men det er deilig å slippe klær til tørk innendørs. Nå henges det som ikke kan trumles ut på tørkestativet. Tøy som har fått tørke ute i sol og vind lukter rett og slett sinnsykt godt. Akkurat nå sitter jeg og tenker at jeg fint hadde klart meg med to årstider, vår og sommer.

Her i Norge er vi jo så stolt over å ha 4 årstider, men jeg kjenner at jeg er ekstremt solhungrig. Syntes generelt at vinteren er for lang, høsten er for lang. Det er liksom ikke plass til våren eller sommeren. Den er bare ett lite blaff som blir borte så alt for fort...om den dukker opp i det hele tatt.

I morgen har jeg fått barnevakt ett par timer, og da skal jeg ned til byen uten barn. Skal bare sitte i solen, spise en bedre lunch og dingle med beina og ha litt EGENTID. Jeg gleder meg noe helt sinnsykt! Det er første gang siden jentene ble født at jeg har tid for meg selv uten at jeg har noe jeg MÅ gjøre. Joda, jeg "må" handle på veien hjem, men først skal jeg kose meg late som om jeg er fullstendig uten forpliktelser.

Prinsippløs

I forhold til min relativt nye rolle som mamma, har jeg snart brutt hvert eneste prinsipp som jeg forut for denne hendelsen så på som absolutter.

Prinsipp 1: Mine barn, dersom jeg fikk jenter, skulle ALDRI gå kledd i rosa.

Dette prinsippet brøt jeg allerede lenge før de ble født. Jeg må likevel tilføye at jeg aldri har kjøpt klær i den lyserosa baby fargen som "alle" kler opp jentene sine med. Skjønner ikke at de gidder kle ungene sine i en farge som får nesten alle til å se ut som lyserosa smågris. Jeg foretrekker en langt skarpere rosafarge og da helst i kombinasjon med andre friske farger. Innser at jentene mine innimellom ser ut som at jeg har vært skikkelig rusa da jeg kledde på dem om morgenen. De har haugevis av topper i psykedeliske mønster og med allverdens fargekombinasjoner...også rosa.
Jeg har også innsett at JEG ikke styrer hva andre skal kjøpe...i alle fall styrer jeg med minimal innflytelse! Så i skapet hos oss finner du mange nyanser av rosa, og jentene bruker "det vi har" av klær i alle reinbuens farger. Enten det er blått eller rosa. Enkelte dager er de kledd "som seg hør og bør" for jenter, mens andre ganger heller de mer til den maskuline siden.

Prinsipp 2: Dersom jeg fikk tvillinger, skulle de ALDRI gå likt kledd.

Flere av dere som kjenner meg godt har bemerket at jeg har kapitulerte på dette området. Jentene har ofte på seg helt identiske antrekk. Jeg sier til meg selv at det går bra fordi at de er så til de grader ulike at den ene aldri vil bli forvekslet med den andre, men dette er nok ikke hele sannheten.
Kan også tilføye at det er noe jeg innimellom gjør fordi det er lettere. Det er lettere å dykke inn i klesskapet for å finne ett matchende antrekk enn å finne frem to ulike antrekk som matcher. Tidseffektivitet er sentralt i dette hjemmet om dagen.

Jeg begynte så kjekt å si at de godt kunne være likt kledd, men at de skulle ha forskjellig fargekode. Dette har jeg også sett meg nødt til å feie litt under teppet! Når en stort sett utelukkende kjøper klær på salg, er det ofte litt vanskelig å finne godt utvalg i størrelser og fargekombinasjoner. Så det blir som det blir. Vi tar det vi kan få tak i så lenge størrelsen passer!


Prinsipp 3: De skulle IKKE få søtsaker før de var minst to år.

Snakk om fjareprinsipp. De var ikke gamle jentene før de fikk smake sin første lille bit sjokolade. Etter det har det vært mer sjokolade, kjærlighet på pinne, ostepop, kaker og ymse utvalg desserter. De får smake på nesten hva det skal være. De får selvfølgelig alltid et godt utvalg av frukt og grønnsaker, men jeg er jo glad i å KOSE meg, og da blir det til at jeg til stadighet "stikker til dem" en og annen ekstra godbit.

Prinsipp 4: Jeg skulle i alle fall ikke la meg manipulere eller på andre måter la barna skrike seg til å få viljen sin.

Det var før jeg skjønte at min datter selvfølgelig kom til å arve min stahet, temperament og egenrådighet.

Lillyen min er en hard negl...snill som dagen er lang, og overhode ikke lett å avlede. Har hun først festet seg ved noe, så er hun ikke til å rokke. Har man først havnet i unåde hos henne, så tilgir hun ikke så kjapt. Leah er mer medgjørlig, men man "peller heller ikke henne på nesen" ustraffet.

Så det hender rett som det er at jeg ikke klarer/orker å være like standhaftig.

Prinsipp 5: TVen skulle aldri brukes som barnevakt!

TV'en har riktig nok ikke fungert som barnevakt, men den er en grei oppmerksomhetsfanger slik at jeg får gjort litt her og litt der i huset slik at ikke alt må gjøres etter at de har sovnet!

Gjennom ett dagsløp oppstår det stadig "skal bare" stiuasjoner, og da er det innimellom godt å sette på TV'en og la dem sitte litt med "tomt" blikk mens jeg trykker i meg en matbit, eller får kuttet litt grønnsaker til middagen deres.

Prinsipp 6: Unger skal drikke vann. Saft/juice er ikke noe sånne små kropper trenger.

Jommen sa jeg vann... Mine barn var veldig vanskelig å overtale til å drikke vann i det hele tatt. Faktisk brukte jeg lang tid på å få dem til å drikke noe i det hele tatt, og jeg var temmelig nervøs i forhold til om de fikk i seg nok væske etter at de bestemte seg for å stoppe med pupp. Jeg prøvde ett utall ulike drikkeinnretninger for å se om de kunne finne en de likte. Har faktisk fylt ett helt kjøkkenskap med alt av kopper og flasker uten at det virket som om ungene fant en favoritt. Eksperimenterte også mye med ulike former for væske. Hjemmelaget smoothie ble raskt en favoritt. Vann brånektet de mer eller mindre fra dag en så da begynte jeg å blande en del juice med fem deler vann. Selv ikke det var jentene fornøyd med. Så i ren desperasjon ble det mer juice blandet i vannet. Da tok også inntaket seg opp, men hvordan kommer man seg over på vann igjen. Må jeg også her ta kampen og bare slutte med å tilsette vannet noe, og heller la dem gå tørst til de skjønner at det ikke kommer noe alternativ? Jentene hadde jo diaré og omgangssyke mer eller mindre fra midten av desember til slutten av februar. For å unngå uttørring fikk jeg da beskjed av legen om å gi dem 50/50 med eplejuice og farris naturell. Dette lærte de seg å like, og nå må jeg jo på en eller annen måte få dem til å skjønne at "det også går ann" å drikke vann. Hvorfor må "alt" være en kamp?

Prinsipp 7: Jeg skulle ikke kjøpe dukker til jentene.

Jeg hadde panikk for å få sånne jente jenter som bare skulle gå kledd i rosa prinsessekjoler og var livredd for å få møkk under neglene.

Men da vi var i Sarpsborg for litt siden, så jeg hvor gøy de hadde det med dukkevognen og dukkene til Oda. Så da vi dro tilbake til leiligheten på Sagene (Oslo) dro jeg rett på "Riktige Leker" og kjøpte en dukke til hver. Jeg var ikke veldig stolt over min egen prinsippløshet, men hvorfor skal jeg nekte dem noe de så tydelig koste seg med. Dukken ligger stort sett i sengen. De får en kos i ny og ne, men den store leken har uteblitt. Fryder meg litt over det kjenner jeg selv om jeg sikkert skulle ergre meg over at dukkene var temmelig dyre og dermed burde blitt lekt litt med for å redusere nytteverdien. Men jentene er enda små så leken med dukkene kan enda ta seg opp.

Dersom jeg fortsetter å bryte "alle" prinsippene jeg har hatt i forhold til disse to "musene mine", så skal det bli interessant å se hvilke "monster" de utvikler seg til å bli. Regner nemilg med at dette IKKE er de siste prinsippene jeg kommer til å bryte. Så jeg bør kanskje bli flinkere til å moderere meg når jeg uttaler meg. Slik at min prinsippløshet ikke blir så synlig og lett å le av for dem rundt meg!

Eventyrlyst

Mange tror at man er parkert når man har fått barn. At det er slutt på reising og annen impulsivitet. Jeg har alltid hatt ett ønske om å motbevise disse pessemistene, men jeg ser jo at som alenemor til tvillinger legger det visse begrensninger på mobiliteten.

Jeg satte meg dog på toget til Oslo med jentene mine for litt over en uke siden. Barnedåpen til lille Lotta var sparket i "ræven" jeg trengte for "å få ut fingeren". Kan ikke si at jeg gledet meg til 7 timers togtur med to meget aktive krabater. Skulle gitt mye for å kunne fly, men med alt utstyret vi trenger for en 14 dagers (+) tur ville det blitt alt for mye å dra på dersom vi også skulle måtte dra på et barnesete for flyturen. Så da var det bare å pakke oss ombord på toget.

Nok en gang ble jeg positivt overrasket over hvor fint togturen gikk. At det VAR stress, skal jeg ikke stikke "under stolen". Men jentene koste seg i lekevognen sammen med noen andre barn. Det ble ikke slitsomt før jeg gjorde ett tappert forsøk på å få dem til å sove i vognen.

Jentene var overhode ikke imponert over at mor satte ned foten og ble en klassisk "festbrems". Men de sovnet da en 30 minutters tid om ikke annet, men de sovnet ikke helt uten protester.

En kamerat og damen plukket oss opp på jernbanen og kjørte bagasjen vår "hjem". en hjelp verdt gull. Føler meg priviligert, for min tante har en pendlerleilighet i Oslo som vi får låne, og jeg er lykkelig over at vi får muligheten til å ha en fast base. Det er godt for jentene og ikke minst for mor.

Vi hadde noen deilige dager i Oslo før vi dro videre til Sarpsborg der vi bodde hjemme hos min tante og onkel. Vi tilbrakte noen vidunderlige dager sammen med dem og ikke minst sammen med min kusine og hennes familie. Det var artig å se hvor mye glede mine to hadde av samvær med sine teemenninger. Oda er 4 år mens Torbjørn er 2. Alle barna storkoste seg i hverandres selskap!

Etter tre dager i Sarpsborg, har vi nå returnert til Oslo for en travel helg. I morgen skal vi på besøk til en meget nær venninne og hennes samboer. Han har ett barn fra tidligere forhold og jentene kommer sikkert til å nyte å tilbringe tid sammen ham.

Søndag skal vi treffe noen venninner av meg og deres barn. Vi skal på "Child Planet" på "Majorstuen". Regner med at det er noe som vil falle i smak hos jentene. Gleder meg i grunnen veldig til det! På ettermiddagen skal vi treffe ett annet vennepar av meg. Da blir det sikkert masse skravling...dersom ungene tillater det;)

Jeg har allerede begynt å grue meg til togturen hjem til Bergen igjen, og det selv om jeg fortsatt har minst en uke igjen av oppholdet.

Jeg håper flyselskapet snart godkjenner selen som flymyndighetene har godkjent! Det ville gjort livet som "omstreifer" lettere.

Harness

Dette er bare en genial oppfinnelse, og desto fortere flyselskapene inkluderer denne i sin "policy", desto lettere vil det bli å "komme seg rundt".

Det er altså mulig å reise selv med små barn. Toget er kansje ikke oppe til vurdering for de fleste, men det er fult mulig dersom man ikke er av den ekstremt engstelige typen og samtidig har noen lunde snille barn.

Ingenting er umulig, og faktisk har jeg sett meg lei på de konstante bemerkningene over "hvor tøff jeg er!". Jeg føler meg faktisk ikke tøff. Jeg har ikke tenkt å gi opp å gjøre ting jeg liker godt BARE fordi jeg har barn og ting naturlig nok blir litt mer kronglete. Dessuten ser jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg ER alene med omsorgen for jentene, og det er ikke alltid mulig å finne noen som kan reise sammen med en og hjelpe med barna. Heldigvis finnes det mange fantastiske mennesker der ute som kan gi en "hjelpende hånd" dersom man ikke er for stolt til å spørre. Selvfølgelig kunne jeg latt være å reise, men jeg orker ikke ett sånt liv. En kan jo ikke gro fast i sofaputene selv om man har fått barn!

Det er bedre å hoppe i det...

Kirketid

Jeg er så stolt av jentene mine.

I dag var det barnedåp for lille Lotta og ikke minst tre års dag for storesøster Ida. Dette er barna til en meget god venninne av meg. Det var i denne anledningen jeg fikk sparket i rumpa jeg trengte for å kaste meg på toget fra Bergen til Oslo...denne gangen.

Vi har jo tatt togturen omlag fire ganger tidligere, og da har det vært "lugna Haram", men det var det ikke denne gangen. Det var full fart i syv samfulle timer. Jentene storkoste seg, og skrikekoret ble ikke merkbart før jeg forsøkte å legge dem for natten. Hadde jo håpet at jeg kunne legge dem som "normalt" og håpet/drømmen var vel at de skulle sove frem til at jeg fikk innstallert oss i leiligheten til min tante på Sagene. Men det ble tidlig klart at drømmene til mor ikke ble tatt hensyn til. Så det var en sliten mor som annkom "Tigerstaden".

Men i dag var det altså Lottas dåpsdag i Frogner Kirke. Så vi dro "hjemmenfra" sånn i ti tiden. Jeg var temmelig nervøs for hvordan jentene skulle klare seg i kirken, og heldigvis fikk vi låne ett fang av damen som satt ved siden av oss. Uten henne hadde det nok ikke blitt en så positiv opplevelse for store og små. Jentene oppførte seg mer eller mindre eksemplarisk. Leah er lidenskaplig opptatt av sang og musikk. Om det er Wakka Wakka eller orgelmusikk spiller ingen rolle. Musikk er kult okke som. Så hun satt på fanget til damen, lekte med smykkene hennes (for hun elsker bling) og danset til alt som ble spilt. Den jenta er IKKE kritisk til musikk. Lilly satt på mammas fang. Hun fikk feber natt til i dag (39,8) og var overhode ikke interessert i å bli "bortplassert". Hun var super opptatt av kirkens glassvinduer. Hun tittet og pekte om hverandre, og som den storsjarmøren som hun er flørtet hun vilt og hemningsløst med mannen og damen bak oss.

Personlig syntes jeg at gudstjenesten varte alt for lenge. Det var ikke nok barn som skulle døpes til at det ble en dåpsgudstjeneste. Kravet var mer enn tre, og her var det "bare" tre dåpsbarn!

Etter kirken dro vi til et vidunderlig festlokale i nærheten. Nydelig mat, barnestoler for jentene og ikke minst hyggelig lag. Deilige små "tapas retter"...små smakseksplosjoner. Kakeboret var av typen "blow me away".

Jentene spiste ikke stort. Det meste av det de fikk grabbet til seg, havnet på gulvet. Lilly var slettes ikke i form. Hun hadde 39,8 kvelden før. Hun var feberfri på morgenen, men ut over dagen ble hun varmere igjen.

Vi dro hjemmefra i 10-tiden og var ikke gjemme igjen før klokken hadde passert 16:00. Jentene var kubbeferdig, men jeg holdt dem våken til 19:00...normal leggetid. De var så trøtte at de ikke engang orket å drikke flasken sin med varm melk (MME). De er ikke mer enn ett år, og jeg hadde ALDRI drømt om at de skulle klare seg så fint!

Må være lov å være litt stolt etter slike lange dager!

Singellivet

Åh, hvor glad jeg er for at jeg ikke sleper på daukjøtt. Det er slitsomt nok å bli tvillingmamma om man ikke også skal dra på en mann man på ingen måter spiller på samme lag som. En mann som overhode ikke trekker lasset i samme retning og kanskje heller ikke trekker i det hele tatt.

Joda, jeg har selvfølgelig en spesiell mann i tankene når jeg skriver dette, og for de av dere som kjenner meg godt IRL vet at jeg snakker om barnefaren. Det fører ikke noe godt med seg å nevne navn. Ei heller å gå i dybden på dette tema, men jeg priser meg lykkelig for at det er ett kapittel i livet mitt jeg har lagt bak meg. Jeg priser meg også lykkelig for at han gav meg muligheten til å bli kjent med meg selv på en ny måte...som mor. Jeg stortrives selv om jeg føler at det blir minimalt med tid til egenpleie, noe jeg savner.

Har hørt mange damer si at man alltid vil ha et spesielt forhold til den mannen som er far til barna. At man gjennom barna blir sterkere knyttet til ham. For mitt vedkommende er det ikke sånn. Jeg er fullstendig likegyldig til ham, og det var gjennom barna jeg faktisk våknet opp og klarte å bryte ut av et forhold som på mange måter var selvdestruktivt. Hadde det ikke vært for dem, kunne jeg nok ha kastet bort "litt" mer tid og fortsatt å være redningsflåten som han kunne klamre seg fast i når alt annet raste ned rundt ham. Han ødela på mange måter alt han tok i. Et vandrende katastrofeområde skapt med egne hender.

Noe som til stadighet forundrer meg litt når jeg ser rundt meg på venner som lever i tosomhet enten med eller uten barn, er at jeg stiller meg fullstendig uforstående til hvor mye man tillater seg å klage på den andre part. Det gjelder "like mye" menn som kvinner. Det virker som om man innimellom har urealistiske og skyhøye forventninger til hverandre. Når jeg sitter å hører på alle disse klagerne, tenker jeg i mitt stille sinn at jeg er glad jeg er alene og ikke deler deres forventninger til hva noen andre skal gjøre for meg. Samtidig så føler jeg at enkelte er uforskammet heldig i forhold til at de har en å dele hverdagens plikter sammen med. Hvorfor ser de det ikke selv? For noe bidrar dog den andre part med uansett om det kanskje innimellom kan virke magert. Personlig blir jeg overlykkelig de gangene jeg har ett ekstra sett med hender som kan hjelpe meg med jentene.

Til tider kan føle meg litt ensom etter at ungene er lagt og pliktene unnagjordt, men jeg ser for meg at den ensomheten er lettere å bære enn ensomheten man kan føle til tross for at man deler livet med ett annet menneske. Jeg vet ikke om disse tankene høres fornuftig ut for noen andre enn meg selv?

Derimot skremmer tanken på å gå gjennom resten av livet uten en partner vannet av meg. For innerst inne bærer jeg nok med meg ett ønske om å finne en å bli gammel sammen med. Jeg ønsker også ett menneske å dele barna sammen med. Mamma ble alene med oss da jeg var ca 9 år, og hun har vært alene siden den gang, og som liten husker jeg at jeg fikk ett snev av dårlig samvittighet når jeg dro ut og lot mamma sitte igjen hjemme alene. Sånne tanker ønsker ikke jeg at mine barn skal bære med seg! De skal få slippe å føle at de bærer ett ansvar overfor sin mor. Det tror jeg de vil gjøre dersom jeg finner en å dele livet sammen med. Spørsmålet nå er bare hvor jeg finner ham? Jeg vet at han er der ute. Jeg vet bare ikke hvor...

Flaggermus i natten

Her ligger jeg da, og klokken har passert halv fire. Det er tirsdag, og hodet mitt klarer ikke ta kvelden. Har akkurat spist ett "bittelite" stykke sjokoladekake som Wenddy (naboen min) kom innom med tidligere i kveld.

Hva er det som holder meg våken? For det første så har Lilly vært litt urolig i sengen sin de siste dagene. Aner ikke hvorfor! Hun setter i gang sånn i tolvtiden og holder på ett par timer. Har prøvd å ignorere henne, gå inn å legge en hånd på henne og la henne vite at jeg er her uten å ta henne opp...for å være ærlig så tror jeg at jeg har forsøkt alt. Har til og med tatt henne opp og inn i sengen min, men heller ikke det fikk den lille musen til å slå seg til ro.

Hun har akkurat hatt en runde i sengen min, men hun fant absolutt ikke roen. Opp og ned av sengen, for hun er ikke en av dem som ligger stille må vite. Til slutt var jeg så frustrert at jeg "røsket" med meg ungen og plasserte henne i egen seng. Lukket døren da jeg gikk ut av rommet, og vips var det stille.

Når jeg tenker meg om så våkner hun til hver kveld i det jeg skal gå å legge meg, og det KAN være fordi jeg da åpner døren inn til barnas rom litt. Med døren igjen er jeg redd for at jeg ikke hører dem dersom de våkner i løpet av natten. Kanskje det rett og slett er dette som forstyrrer henne. Hva vet jeg, men det er definitivt noe jeg må prøve ut.

Eller så tenker jeg på den svært forestående togturen til Oslo. Kjenner at jeg gruer meg skikkelig. Hvordan skal det gå med meg og to meget aktive ettåringer innestengt på en liten plass sååå mange timer. Kommer jeg til å klare å aktivisere dem, eller kommer de til å gjøre som de vil når de vil det? Det er ikke alltid lett å samarbeide med disse ettåringene. Har de først bestemt seg for noe, så blir det sånn. Trodde jeg var sta, men Lilly'en min overgår meg en høy gang. Kjenner på meg at det kommer til å bli noen heftige kamper der etter hvert, og jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å bli en sånn mor som bare gir etter fordi det er lettest. Skrekk og gru! Det må bare ikke få skje!

Det er nytteløst å klage på været, men jeg kan ikke dy meg. Jeg er så sinnsykt lei snø og slaps...her i Bergen er det jo mest slaps. Ikke særlig fristende å måtte ut å bruke barnevognen som snøplog. Hvor tungt er det ikke å trille tvillingvognen gjennom tung våt snø, og når man konstant har tre poser med matvarer liggende under vognen så blir det alt annet enn lett. Jeg vil ha sol og sommer, og jeg vil ha det NÅ.

Får gjøre ett siste lille forsøk på å tømme hodet, og så håper jeg at jeg får ett par timer på øyet før barna våkner opp igjen.

Vet ikke hva vi skal gjøre for å lokke frem smilet her...;)

Overhode ikke fornøyd med solbrillene...

Som sin mor brukes solbrillene som hårbøyle ;)

Lilly ute i solen med solbriller på.

Ett års dagen nærmer seg...

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, men dagene er så full av gjøremål at jeg rett og slett ikke har tatt med tid til å sitte ned så mange minuttene av gangen. Ungene holder meg i aktivitet non stop, og på kvelden står husarbeid og litt egentid for tur.

Omsider har vi gjennomført nattavvenning også her i huset. Jeg har frem til for et par uker siden drevet å matet jentene fra 1 til 3 ganger i løpet av natten, og jeg var på randen til å bli fullstendig utslitt. Så tilslutt satte jeg foten ned og gikk på med "dødsforakt". Var gjentatte ganger blitt fortalt at det hele tok tre dager, så jeg innstilte meg på tre dager mer eller mindre uten søvn. Det gikk bedre enn forventet, men jeg skjønner samtidig hvorfor en del velger å la "pappa" håndtere disse døgnene, for mamma-trass er noe herk. Jeg flyttet ut på sovesofaen i stuen mens prosjekt nattavvenning pågikk...har faktisk ikke flyttet tilbake enda. Første natten var tøff. Lilly skrek mer eller mindre i 4 timer i strekk, og da hun endelig kolapset så virket det som om jentene hadde avtalt spillets regler for da satte Leah i gang. Aner ikke hvor mye jeg sov den natten...om jeg sov noe i det hele tatt. Fløy i skytteltrafikk fra stuen og inn på soverommet og tilbød vannflaske...som selvfølgelig ble kastet vegg i mellom. Jeg lot dem skrike en god stund før jeg gikk inn, tilbød vann og deretter smukken. Ingen av jentene ble tatt opp av sengen. Jeg satt meg ned innimellom ned på gulvet og holdt en hånd på magen eller ryggen til de roet seg, og så gikk jeg ut og gjorde et tappert forsøk på å stenge ute sutringen.
På dag 2 virket det som om Lilly hadde gitt opp, men da var Leah mer desperat enn noen gang. Jeg vek derimot ikke fra rutinene som jeg etablerte kvelden før. Det ble noe mer søvn denne natten, men ungene var urolig. Lilly smågråt litt innimellom, men hver gang jeg gikk inn for å se på henne kunne jeg bare konstantere at hun gråt i søvne.
Tredje dagen sov Leah hele natten, mens Lilly protesterte høylydt. Hun var rett og slett rasende, men gav opp langt hurtigere enn 1.dagen. Det var litt smågråting fra begge innimellom, men da jeg gikk inn bevepnet med vannflasken oppdaget jeg at de sov rolig.
Faktisk så sov begge to natten igjennom på det 4.døgnet. Det er så deilig å ha fått natten tilbake. For det har ikke vært mye søvn på meg etter at de ble født. Jeg har sittet oppe til ca 01:30 hver eneste natt. Jentene fikk tidlig rutine på å gå å legge seg klokken 19:00. Jeg har vekket dem klokken 22:00 og klokken 01:00 hver eneste natt. For et par måneder siden merket jeg derimot at jentene ikke ville ha mat klokken 22:00. Jeg tok dem opp av sengen slik som jeg ALLTID har gjordt, men de ble rasende da jeg puttet flasken i munnen deres. Ofte drakk de heller ikke mer enn 20 ml når jeg igjen vekket dem klokken 01:00. Så på mange måter så var det jentene som selv fortalte meg at de var klar, for hva er vel poenget med å sitte oppe og vente på "foringstid" når ingen egentlig er suten? Hva er motivasjonen i det?
På mange måter føler jeg at jeg skulle ha gjennomført dette måneder før jeg gjorde, men jeg har nok vært litt redd for at de ikke fikk nok mat. Fødselsvekten deres var jo ikke akkurt noe å rope "hurra" for, og Leah er fortsatt liten og tynn. Skulle gjerne sett at hun fikk litt mer "kjøtt på beinet". Så det var nok i et forsøk på å "fete henne opp" at jeg holdt fast ved "foringsrutinene" som vi hadde da vi dro fra sykehuset.
Dette er nok tre uker siden nå, og jeg må si at jeg ikke har hatt mange våkenetter etter det. Vi hr vært litt småsyke (diverse virus: omgangssyke, diare, feber, forkjølet osv), og i den forbindelse har det vært litt trøblete å sove godt, men man hører jo etter hvert forskjell på ulike typer gråt. De har i alle fall ikke fått en eneste flaske på natten etter dette, og det føles befriende. Blir jo også litt lettere å få barnevakt nå når de normalt sovre natten igjennom! For jeg kjenner at jeg snart trenger litt tid for meg selv, men jeg var på fest for et par uker siden. Min første fest etter at ungene ble født, og det var utrolig deilig bare å være voksen.

Vi feiret bursdagen til jentene nå på lørdag. Det ble "pølsefest" hjemme hos bestemor og bestefar på Matopen. Jentene har ikke bursdag før på torsdag, men dersom vi skulle klare å samle alle så måtte det bli denne helgen. Det ble en kjempehyggelig samling av et knippe mennesker som har en spesiell plass i hjertet mitt. Kjenner at jeg gjerne skulle hatt mange fler der, men jeg syntes det holdt med 13 gjester. Hadde jeg skullet hatt ALLE dem jeg bryr meg om, så hadde vi nok blitt nærmere 50. Så det ble bare den nærmeste familie pluss ett par stykker som jeg anser så nær at de er som familie å regne. Jentene fikk sååå mye fint! Masse leker...og ikke så mye klær til mor.

Fisher Price - Little people er i skuddet om dagen.

Ser at vi feirer litt bursdag hver dag nå om dagen. I morgen kommer en venninne fra Oslo på besøk, og det gleder vi oss stort til. Torsdag kommer to andre venninner på besøk. Så da blir det middag og kake dersom jeg får tid.

Syntes ikke jeg får tid til noen ting om dagen, og skjønner ikke hvordan folk klarer å henge med i svingene. Jeg henger definitivt IKKE med. Syntes hele tiden at det er noe jeg har glemt, og jeg har konstant en lang liste med ting jeg "skulle ha gjordt" hengende over skuldrene mine. Når skal jeg få tid til å bake kake egentlig...? Det er godt jeg har tatt natten tilbake og dermed står friere til å disponere den som jeg vil...da blir det kanskje kakebaking natt til torsdag.
Det er ikke bare bare å måtte være både mor og far samtidig. Jeg har liksom INGEN som kan avlaste meg og som jeg kan dele oppgavene sammen med. Jeg har ikke tid til å kjenne på savnet av en mann, men jeg SAVNER en å dele plikter og gjøremål med. Heldigvis har jeg fantastiske venner rundt meg. De som bor over meg er intet mindre en enestående. De kommer ofte ned og "låner" jentene og tar dem med opp til seg selv. Da får jeg tid til å gjøre forefallent arbeid eller bare nyte stillheten. Har aldri reflektert over at stillhet kan føles så vidunderlig. Jeg er en typisk "action" jente som "higer" etter at noe skal skje rundt meg. Jeg har ALLTID hatet følelsen av å ha et stillestående liv, men nå får jeg jo ikke tid til å kjenne på stillheten engang...er det egentlig noen gang helt stille? SÅ disse timene med barnefri som naboen innvilger meg gir meg det pusterommet jeg så sårt trenger. Det er et spørsmål om å "være eller ikke være" for mitt vedkommende. Selv om det bare er snakk om ett par timer, så føler jeg at jeg får tid til å hentet meg inn igjen. Jeg får stått lenge i dusjen uten å hele tiden lytte etter lyder fra soveroomet. Jeg får gitt meg selv en spa-behandling på badet som gjør at jeg føler meg som ett nytt menneske etterpå. Hva skulle jeg gjordt dersom jeg ikke hadde disse fantastiske menneskene.

Jentene begynner å bli så store at jeg nesten ikke skjønner at det er de samme menneskene som jeg satte til verden 24.februar 2o1o. Vi har øvd oss litt på å drikke av sugerør i det siste, og her om dagen satt de med hver sin "Kuli" og rakk rett av kartongen. Fikk en stor klump i halsen der jeg satt og studerte dem. Det er jo ikke lenge siden de ikke ville drikke noe annet enn det som kom fra puppen. Syntes nesten at jeg ser forandringer fra dag til dag. Det første jeg tenker hver eneste morgen er: "Hva klarer de i dag som de ikke klarte i går".
Leah har begynt å peke, og hun peker på ALT. Hun har også begynt å "lese" bøker til den store gullmedalje, og hun sitter gjerne på fanget og ser på bildene sammen med meg og hører på mens jeg forteller om alt vi ser. Merker også at hun begynner å forstå en del av det som blir sagt. Hun hadde fått ny kjole her om dagen, og den hadde små broderte pusekatter rundt hele brystet. Jeg viste dem til henne en gang, og resten av dagen gikk hun og pekte på pusekattene og ville at jeg skulle si pusekatt og samtidig lage kattelyden.
Lilly er ikke så interessert hverken i bøker eller verden rundt henne. Lilly er opptatt av Lilly. Hun er en skøyer av dimensjoner, men kan også være en skikkelig tyrann. Uansett hva Leah har i hånden, så skal hun ha det. At en unge kan kreere så mye drama dersom hun ikke får den, ville jeg ikke trodd dersom jeg ikke hadde opplevd det. Hun blir rasende! Leah har utviklet en taktikk for å hanskes med henne, og den går ut på at hun "gir" Lilly" det hun har i hånden når Lilly kommer mot henne. Dette avvepner hissiproppen, for hun vil ikke ha det når hun kan få det. Hun vil rett og slett ha muligheten til å rive det ut av hendene hennes. Hun SKAL bare ha det andre har...og hun er villig til å gjøre hva som helst for å få det som hun vil. Lilly er også meget flink motorisk. Hun er stø som et fjell, og det har hun vært lenge. Har lenge trodd at hun bare var ett par dager fra å kunne gå, men hun slapp seg ikke før i dag. Det var ikke mange skrittene hun tok før hun "feiget ut" og satte seg ned, men hun gjorde det flere ganger og det var veldig tydelig at hun var stolt av seg selv. Leah er milelangt fra å gå...hun er fortsatt veldig ustabil og tripper rundt på tærene. Litt fleipete pleier jeg å si at Lilly er grovmotorisk flinkere enn Leah, mens Leah overgår Lilly en høy gang når det gjelder finmotorikk.

Det er fantastisk at tvillinger kan være så ulik, men det er jo også det som gjør det så spennende!