Singellivet

Åh, hvor glad jeg er for at jeg ikke sleper på daukjøtt. Det er slitsomt nok å bli tvillingmamma om man ikke også skal dra på en mann man på ingen måter spiller på samme lag som. En mann som overhode ikke trekker lasset i samme retning og kanskje heller ikke trekker i det hele tatt.

Joda, jeg har selvfølgelig en spesiell mann i tankene når jeg skriver dette, og for de av dere som kjenner meg godt IRL vet at jeg snakker om barnefaren. Det fører ikke noe godt med seg å nevne navn. Ei heller å gå i dybden på dette tema, men jeg priser meg lykkelig for at det er ett kapittel i livet mitt jeg har lagt bak meg. Jeg priser meg også lykkelig for at han gav meg muligheten til å bli kjent med meg selv på en ny måte...som mor. Jeg stortrives selv om jeg føler at det blir minimalt med tid til egenpleie, noe jeg savner.

Har hørt mange damer si at man alltid vil ha et spesielt forhold til den mannen som er far til barna. At man gjennom barna blir sterkere knyttet til ham. For mitt vedkommende er det ikke sånn. Jeg er fullstendig likegyldig til ham, og det var gjennom barna jeg faktisk våknet opp og klarte å bryte ut av et forhold som på mange måter var selvdestruktivt. Hadde det ikke vært for dem, kunne jeg nok ha kastet bort "litt" mer tid og fortsatt å være redningsflåten som han kunne klamre seg fast i når alt annet raste ned rundt ham. Han ødela på mange måter alt han tok i. Et vandrende katastrofeområde skapt med egne hender.

Noe som til stadighet forundrer meg litt når jeg ser rundt meg på venner som lever i tosomhet enten med eller uten barn, er at jeg stiller meg fullstendig uforstående til hvor mye man tillater seg å klage på den andre part. Det gjelder "like mye" menn som kvinner. Det virker som om man innimellom har urealistiske og skyhøye forventninger til hverandre. Når jeg sitter å hører på alle disse klagerne, tenker jeg i mitt stille sinn at jeg er glad jeg er alene og ikke deler deres forventninger til hva noen andre skal gjøre for meg. Samtidig så føler jeg at enkelte er uforskammet heldig i forhold til at de har en å dele hverdagens plikter sammen med. Hvorfor ser de det ikke selv? For noe bidrar dog den andre part med uansett om det kanskje innimellom kan virke magert. Personlig blir jeg overlykkelig de gangene jeg har ett ekstra sett med hender som kan hjelpe meg med jentene.

Til tider kan føle meg litt ensom etter at ungene er lagt og pliktene unnagjordt, men jeg ser for meg at den ensomheten er lettere å bære enn ensomheten man kan føle til tross for at man deler livet med ett annet menneske. Jeg vet ikke om disse tankene høres fornuftig ut for noen andre enn meg selv?

Derimot skremmer tanken på å gå gjennom resten av livet uten en partner vannet av meg. For innerst inne bærer jeg nok med meg ett ønske om å finne en å bli gammel sammen med. Jeg ønsker også ett menneske å dele barna sammen med. Mamma ble alene med oss da jeg var ca 9 år, og hun har vært alene siden den gang, og som liten husker jeg at jeg fikk ett snev av dårlig samvittighet når jeg dro ut og lot mamma sitte igjen hjemme alene. Sånne tanker ønsker ikke jeg at mine barn skal bære med seg! De skal få slippe å føle at de bærer ett ansvar overfor sin mor. Det tror jeg de vil gjøre dersom jeg finner en å dele livet sammen med. Spørsmålet nå er bare hvor jeg finner ham? Jeg vet at han er der ute. Jeg vet bare ikke hvor...