Eventyrlyst

Mange tror at man er parkert når man har fått barn. At det er slutt på reising og annen impulsivitet. Jeg har alltid hatt ett ønske om å motbevise disse pessemistene, men jeg ser jo at som alenemor til tvillinger legger det visse begrensninger på mobiliteten.

Jeg satte meg dog på toget til Oslo med jentene mine for litt over en uke siden. Barnedåpen til lille Lotta var sparket i "ræven" jeg trengte for "å få ut fingeren". Kan ikke si at jeg gledet meg til 7 timers togtur med to meget aktive krabater. Skulle gitt mye for å kunne fly, men med alt utstyret vi trenger for en 14 dagers (+) tur ville det blitt alt for mye å dra på dersom vi også skulle måtte dra på et barnesete for flyturen. Så da var det bare å pakke oss ombord på toget.

Nok en gang ble jeg positivt overrasket over hvor fint togturen gikk. At det VAR stress, skal jeg ikke stikke "under stolen". Men jentene koste seg i lekevognen sammen med noen andre barn. Det ble ikke slitsomt før jeg gjorde ett tappert forsøk på å få dem til å sove i vognen.

Jentene var overhode ikke imponert over at mor satte ned foten og ble en klassisk "festbrems". Men de sovnet da en 30 minutters tid om ikke annet, men de sovnet ikke helt uten protester.

En kamerat og damen plukket oss opp på jernbanen og kjørte bagasjen vår "hjem". en hjelp verdt gull. Føler meg priviligert, for min tante har en pendlerleilighet i Oslo som vi får låne, og jeg er lykkelig over at vi får muligheten til å ha en fast base. Det er godt for jentene og ikke minst for mor.

Vi hadde noen deilige dager i Oslo før vi dro videre til Sarpsborg der vi bodde hjemme hos min tante og onkel. Vi tilbrakte noen vidunderlige dager sammen med dem og ikke minst sammen med min kusine og hennes familie. Det var artig å se hvor mye glede mine to hadde av samvær med sine teemenninger. Oda er 4 år mens Torbjørn er 2. Alle barna storkoste seg i hverandres selskap!

Etter tre dager i Sarpsborg, har vi nå returnert til Oslo for en travel helg. I morgen skal vi på besøk til en meget nær venninne og hennes samboer. Han har ett barn fra tidligere forhold og jentene kommer sikkert til å nyte å tilbringe tid sammen ham.

Søndag skal vi treffe noen venninner av meg og deres barn. Vi skal på "Child Planet" på "Majorstuen". Regner med at det er noe som vil falle i smak hos jentene. Gleder meg i grunnen veldig til det! På ettermiddagen skal vi treffe ett annet vennepar av meg. Da blir det sikkert masse skravling...dersom ungene tillater det;)

Jeg har allerede begynt å grue meg til togturen hjem til Bergen igjen, og det selv om jeg fortsatt har minst en uke igjen av oppholdet.

Jeg håper flyselskapet snart godkjenner selen som flymyndighetene har godkjent! Det ville gjort livet som "omstreifer" lettere.

Harness

Dette er bare en genial oppfinnelse, og desto fortere flyselskapene inkluderer denne i sin "policy", desto lettere vil det bli å "komme seg rundt".

Det er altså mulig å reise selv med små barn. Toget er kansje ikke oppe til vurdering for de fleste, men det er fult mulig dersom man ikke er av den ekstremt engstelige typen og samtidig har noen lunde snille barn.

Ingenting er umulig, og faktisk har jeg sett meg lei på de konstante bemerkningene over "hvor tøff jeg er!". Jeg føler meg faktisk ikke tøff. Jeg har ikke tenkt å gi opp å gjøre ting jeg liker godt BARE fordi jeg har barn og ting naturlig nok blir litt mer kronglete. Dessuten ser jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg ER alene med omsorgen for jentene, og det er ikke alltid mulig å finne noen som kan reise sammen med en og hjelpe med barna. Heldigvis finnes det mange fantastiske mennesker der ute som kan gi en "hjelpende hånd" dersom man ikke er for stolt til å spørre. Selvfølgelig kunne jeg latt være å reise, men jeg orker ikke ett sånt liv. En kan jo ikke gro fast i sofaputene selv om man har fått barn!

Det er bedre å hoppe i det...

Kirketid

Jeg er så stolt av jentene mine.

I dag var det barnedåp for lille Lotta og ikke minst tre års dag for storesøster Ida. Dette er barna til en meget god venninne av meg. Det var i denne anledningen jeg fikk sparket i rumpa jeg trengte for å kaste meg på toget fra Bergen til Oslo...denne gangen.

Vi har jo tatt togturen omlag fire ganger tidligere, og da har det vært "lugna Haram", men det var det ikke denne gangen. Det var full fart i syv samfulle timer. Jentene storkoste seg, og skrikekoret ble ikke merkbart før jeg forsøkte å legge dem for natten. Hadde jo håpet at jeg kunne legge dem som "normalt" og håpet/drømmen var vel at de skulle sove frem til at jeg fikk innstallert oss i leiligheten til min tante på Sagene. Men det ble tidlig klart at drømmene til mor ikke ble tatt hensyn til. Så det var en sliten mor som annkom "Tigerstaden".

Men i dag var det altså Lottas dåpsdag i Frogner Kirke. Så vi dro "hjemmenfra" sånn i ti tiden. Jeg var temmelig nervøs for hvordan jentene skulle klare seg i kirken, og heldigvis fikk vi låne ett fang av damen som satt ved siden av oss. Uten henne hadde det nok ikke blitt en så positiv opplevelse for store og små. Jentene oppførte seg mer eller mindre eksemplarisk. Leah er lidenskaplig opptatt av sang og musikk. Om det er Wakka Wakka eller orgelmusikk spiller ingen rolle. Musikk er kult okke som. Så hun satt på fanget til damen, lekte med smykkene hennes (for hun elsker bling) og danset til alt som ble spilt. Den jenta er IKKE kritisk til musikk. Lilly satt på mammas fang. Hun fikk feber natt til i dag (39,8) og var overhode ikke interessert i å bli "bortplassert". Hun var super opptatt av kirkens glassvinduer. Hun tittet og pekte om hverandre, og som den storsjarmøren som hun er flørtet hun vilt og hemningsløst med mannen og damen bak oss.

Personlig syntes jeg at gudstjenesten varte alt for lenge. Det var ikke nok barn som skulle døpes til at det ble en dåpsgudstjeneste. Kravet var mer enn tre, og her var det "bare" tre dåpsbarn!

Etter kirken dro vi til et vidunderlig festlokale i nærheten. Nydelig mat, barnestoler for jentene og ikke minst hyggelig lag. Deilige små "tapas retter"...små smakseksplosjoner. Kakeboret var av typen "blow me away".

Jentene spiste ikke stort. Det meste av det de fikk grabbet til seg, havnet på gulvet. Lilly var slettes ikke i form. Hun hadde 39,8 kvelden før. Hun var feberfri på morgenen, men ut over dagen ble hun varmere igjen.

Vi dro hjemmefra i 10-tiden og var ikke gjemme igjen før klokken hadde passert 16:00. Jentene var kubbeferdig, men jeg holdt dem våken til 19:00...normal leggetid. De var så trøtte at de ikke engang orket å drikke flasken sin med varm melk (MME). De er ikke mer enn ett år, og jeg hadde ALDRI drømt om at de skulle klare seg så fint!

Må være lov å være litt stolt etter slike lange dager!

Singellivet

Åh, hvor glad jeg er for at jeg ikke sleper på daukjøtt. Det er slitsomt nok å bli tvillingmamma om man ikke også skal dra på en mann man på ingen måter spiller på samme lag som. En mann som overhode ikke trekker lasset i samme retning og kanskje heller ikke trekker i det hele tatt.

Joda, jeg har selvfølgelig en spesiell mann i tankene når jeg skriver dette, og for de av dere som kjenner meg godt IRL vet at jeg snakker om barnefaren. Det fører ikke noe godt med seg å nevne navn. Ei heller å gå i dybden på dette tema, men jeg priser meg lykkelig for at det er ett kapittel i livet mitt jeg har lagt bak meg. Jeg priser meg også lykkelig for at han gav meg muligheten til å bli kjent med meg selv på en ny måte...som mor. Jeg stortrives selv om jeg føler at det blir minimalt med tid til egenpleie, noe jeg savner.

Har hørt mange damer si at man alltid vil ha et spesielt forhold til den mannen som er far til barna. At man gjennom barna blir sterkere knyttet til ham. For mitt vedkommende er det ikke sånn. Jeg er fullstendig likegyldig til ham, og det var gjennom barna jeg faktisk våknet opp og klarte å bryte ut av et forhold som på mange måter var selvdestruktivt. Hadde det ikke vært for dem, kunne jeg nok ha kastet bort "litt" mer tid og fortsatt å være redningsflåten som han kunne klamre seg fast i når alt annet raste ned rundt ham. Han ødela på mange måter alt han tok i. Et vandrende katastrofeområde skapt med egne hender.

Noe som til stadighet forundrer meg litt når jeg ser rundt meg på venner som lever i tosomhet enten med eller uten barn, er at jeg stiller meg fullstendig uforstående til hvor mye man tillater seg å klage på den andre part. Det gjelder "like mye" menn som kvinner. Det virker som om man innimellom har urealistiske og skyhøye forventninger til hverandre. Når jeg sitter å hører på alle disse klagerne, tenker jeg i mitt stille sinn at jeg er glad jeg er alene og ikke deler deres forventninger til hva noen andre skal gjøre for meg. Samtidig så føler jeg at enkelte er uforskammet heldig i forhold til at de har en å dele hverdagens plikter sammen med. Hvorfor ser de det ikke selv? For noe bidrar dog den andre part med uansett om det kanskje innimellom kan virke magert. Personlig blir jeg overlykkelig de gangene jeg har ett ekstra sett med hender som kan hjelpe meg med jentene.

Til tider kan føle meg litt ensom etter at ungene er lagt og pliktene unnagjordt, men jeg ser for meg at den ensomheten er lettere å bære enn ensomheten man kan føle til tross for at man deler livet med ett annet menneske. Jeg vet ikke om disse tankene høres fornuftig ut for noen andre enn meg selv?

Derimot skremmer tanken på å gå gjennom resten av livet uten en partner vannet av meg. For innerst inne bærer jeg nok med meg ett ønske om å finne en å bli gammel sammen med. Jeg ønsker også ett menneske å dele barna sammen med. Mamma ble alene med oss da jeg var ca 9 år, og hun har vært alene siden den gang, og som liten husker jeg at jeg fikk ett snev av dårlig samvittighet når jeg dro ut og lot mamma sitte igjen hjemme alene. Sånne tanker ønsker ikke jeg at mine barn skal bære med seg! De skal få slippe å føle at de bærer ett ansvar overfor sin mor. Det tror jeg de vil gjøre dersom jeg finner en å dele livet sammen med. Spørsmålet nå er bare hvor jeg finner ham? Jeg vet at han er der ute. Jeg vet bare ikke hvor...

Flaggermus i natten

Her ligger jeg da, og klokken har passert halv fire. Det er tirsdag, og hodet mitt klarer ikke ta kvelden. Har akkurat spist ett "bittelite" stykke sjokoladekake som Wenddy (naboen min) kom innom med tidligere i kveld.

Hva er det som holder meg våken? For det første så har Lilly vært litt urolig i sengen sin de siste dagene. Aner ikke hvorfor! Hun setter i gang sånn i tolvtiden og holder på ett par timer. Har prøvd å ignorere henne, gå inn å legge en hånd på henne og la henne vite at jeg er her uten å ta henne opp...for å være ærlig så tror jeg at jeg har forsøkt alt. Har til og med tatt henne opp og inn i sengen min, men heller ikke det fikk den lille musen til å slå seg til ro.

Hun har akkurat hatt en runde i sengen min, men hun fant absolutt ikke roen. Opp og ned av sengen, for hun er ikke en av dem som ligger stille må vite. Til slutt var jeg så frustrert at jeg "røsket" med meg ungen og plasserte henne i egen seng. Lukket døren da jeg gikk ut av rommet, og vips var det stille.

Når jeg tenker meg om så våkner hun til hver kveld i det jeg skal gå å legge meg, og det KAN være fordi jeg da åpner døren inn til barnas rom litt. Med døren igjen er jeg redd for at jeg ikke hører dem dersom de våkner i løpet av natten. Kanskje det rett og slett er dette som forstyrrer henne. Hva vet jeg, men det er definitivt noe jeg må prøve ut.

Eller så tenker jeg på den svært forestående togturen til Oslo. Kjenner at jeg gruer meg skikkelig. Hvordan skal det gå med meg og to meget aktive ettåringer innestengt på en liten plass sååå mange timer. Kommer jeg til å klare å aktivisere dem, eller kommer de til å gjøre som de vil når de vil det? Det er ikke alltid lett å samarbeide med disse ettåringene. Har de først bestemt seg for noe, så blir det sånn. Trodde jeg var sta, men Lilly'en min overgår meg en høy gang. Kjenner på meg at det kommer til å bli noen heftige kamper der etter hvert, og jeg håper virkelig ikke at jeg kommer til å bli en sånn mor som bare gir etter fordi det er lettest. Skrekk og gru! Det må bare ikke få skje!

Det er nytteløst å klage på været, men jeg kan ikke dy meg. Jeg er så sinnsykt lei snø og slaps...her i Bergen er det jo mest slaps. Ikke særlig fristende å måtte ut å bruke barnevognen som snøplog. Hvor tungt er det ikke å trille tvillingvognen gjennom tung våt snø, og når man konstant har tre poser med matvarer liggende under vognen så blir det alt annet enn lett. Jeg vil ha sol og sommer, og jeg vil ha det NÅ.

Får gjøre ett siste lille forsøk på å tømme hodet, og så håper jeg at jeg får ett par timer på øyet før barna våkner opp igjen.