Vet ikke hva vi skal gjøre for å lokke frem smilet her...;)tirsdag 22. februar 2011
Ett års dagen nærmer seg...
Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, men dagene er så full av gjøremål at jeg rett og slett ikke har tatt med tid til å sitte ned så mange minuttene av gangen. Ungene holder meg i aktivitet non stop, og på kvelden står husarbeid og litt egentid for tur.
Omsider har vi gjennomført nattavvenning også her i huset. Jeg har frem til for et par uker siden drevet å matet jentene fra 1 til 3 ganger i løpet av natten, og jeg var på randen til å bli fullstendig utslitt. Så tilslutt satte jeg foten ned og gikk på med "dødsforakt". Var gjentatte ganger blitt fortalt at det hele tok tre dager, så jeg innstilte meg på tre dager mer eller mindre uten søvn. Det gikk bedre enn forventet, men jeg skjønner samtidig hvorfor en del velger å la "pappa" håndtere disse døgnene, for mamma-trass er noe herk. Jeg flyttet ut på sovesofaen i stuen mens prosjekt nattavvenning pågikk...har faktisk ikke flyttet tilbake enda. Første natten var tøff. Lilly skrek mer eller mindre i 4 timer i strekk, og da hun endelig kolapset så virket det som om jentene hadde avtalt spillets regler for da satte Leah i gang. Aner ikke hvor mye jeg sov den natten...om jeg sov noe i det hele tatt. Fløy i skytteltrafikk fra stuen og inn på soverommet og tilbød vannflaske...som selvfølgelig ble kastet vegg i mellom. Jeg lot dem skrike en god stund før jeg gikk inn, tilbød vann og deretter smukken. Ingen av jentene ble tatt opp av sengen. Jeg satt meg ned innimellom ned på gulvet og holdt en hånd på magen eller ryggen til de roet seg, og så gikk jeg ut og gjorde et tappert forsøk på å stenge ute sutringen.
På dag 2 virket det som om Lilly hadde gitt opp, men da var Leah mer desperat enn noen gang. Jeg vek derimot ikke fra rutinene som jeg etablerte kvelden før. Det ble noe mer søvn denne natten, men ungene var urolig. Lilly smågråt litt innimellom, men hver gang jeg gikk inn for å se på henne kunne jeg bare konstantere at hun gråt i søvne.
Tredje dagen sov Leah hele natten, mens Lilly protesterte høylydt. Hun var rett og slett rasende, men gav opp langt hurtigere enn 1.dagen. Det var litt smågråting fra begge innimellom, men da jeg gikk inn bevepnet med vannflasken oppdaget jeg at de sov rolig.
Faktisk så sov begge to natten igjennom på det 4.døgnet. Det er så deilig å ha fått natten tilbake. For det har ikke vært mye søvn på meg etter at de ble født. Jeg har sittet oppe til ca 01:30 hver eneste natt. Jentene fikk tidlig rutine på å gå å legge seg klokken 19:00. Jeg har vekket dem klokken 22:00 og klokken 01:00 hver eneste natt. For et par måneder siden merket jeg derimot at jentene ikke ville ha mat klokken 22:00. Jeg tok dem opp av sengen slik som jeg ALLTID har gjordt, men de ble rasende da jeg puttet flasken i munnen deres. Ofte drakk de heller ikke mer enn 20 ml når jeg igjen vekket dem klokken 01:00. Så på mange måter så var det jentene som selv fortalte meg at de var klar, for hva er vel poenget med å sitte oppe og vente på "foringstid" når ingen egentlig er suten? Hva er motivasjonen i det?
På mange måter føler jeg at jeg skulle ha gjennomført dette måneder før jeg gjorde, men jeg har nok vært litt redd for at de ikke fikk nok mat. Fødselsvekten deres var jo ikke akkurt noe å rope "hurra" for, og Leah er fortsatt liten og tynn. Skulle gjerne sett at hun fikk litt mer "kjøtt på beinet". Så det var nok i et forsøk på å "fete henne opp" at jeg holdt fast ved "foringsrutinene" som vi hadde da vi dro fra sykehuset.
Dette er nok tre uker siden nå, og jeg må si at jeg ikke har hatt mange våkenetter etter det. Vi hr vært litt småsyke (diverse virus: omgangssyke, diare, feber, forkjølet osv), og i den forbindelse har det vært litt trøblete å sove godt, men man hører jo etter hvert forskjell på ulike typer gråt. De har i alle fall ikke fått en eneste flaske på natten etter dette, og det føles befriende. Blir jo også litt lettere å få barnevakt nå når de normalt sovre natten igjennom! For jeg kjenner at jeg snart trenger litt tid for meg selv, men jeg var på fest for et par uker siden. Min første fest etter at ungene ble født, og det var utrolig deilig bare å være voksen.
Vi feiret bursdagen til jentene nå på lørdag. Det ble "pølsefest" hjemme hos bestemor og bestefar på Matopen. Jentene har ikke bursdag før på torsdag, men dersom vi skulle klare å samle alle så måtte det bli denne helgen. Det ble en kjempehyggelig samling av et knippe mennesker som har en spesiell plass i hjertet mitt. Kjenner at jeg gjerne skulle hatt mange fler der, men jeg syntes det holdt med 13 gjester. Hadde jeg skullet hatt ALLE dem jeg bryr meg om, så hadde vi nok blitt nærmere 50. Så det ble bare den nærmeste familie pluss ett par stykker som jeg anser så nær at de er som familie å regne. Jentene fikk sååå mye fint! Masse leker...og ikke så mye klær til mor.
Fisher Price - Little people er i skuddet om dagen.
Ser at vi feirer litt bursdag hver dag nå om dagen. I morgen kommer en venninne fra Oslo på besøk, og det gleder vi oss stort til. Torsdag kommer to andre venninner på besøk. Så da blir det middag og kake dersom jeg får tid.
Syntes ikke jeg får tid til noen ting om dagen, og skjønner ikke hvordan folk klarer å henge med i svingene. Jeg henger definitivt IKKE med. Syntes hele tiden at det er noe jeg har glemt, og jeg har konstant en lang liste med ting jeg "skulle ha gjordt" hengende over skuldrene mine. Når skal jeg få tid til å bake kake egentlig...? Det er godt jeg har tatt natten tilbake og dermed står friere til å disponere den som jeg vil...da blir det kanskje kakebaking natt til torsdag.
Det er ikke bare bare å måtte være både mor og far samtidig. Jeg har liksom INGEN som kan avlaste meg og som jeg kan dele oppgavene sammen med. Jeg har ikke tid til å kjenne på savnet av en mann, men jeg SAVNER en å dele plikter og gjøremål med. Heldigvis har jeg fantastiske venner rundt meg. De som bor over meg er intet mindre en enestående. De kommer ofte ned og "låner" jentene og tar dem med opp til seg selv. Da får jeg tid til å gjøre forefallent arbeid eller bare nyte stillheten. Har aldri reflektert over at stillhet kan føles så vidunderlig. Jeg er en typisk "action" jente som "higer" etter at noe skal skje rundt meg. Jeg har ALLTID hatet følelsen av å ha et stillestående liv, men nå får jeg jo ikke tid til å kjenne på stillheten engang...er det egentlig noen gang helt stille? SÅ disse timene med barnefri som naboen innvilger meg gir meg det pusterommet jeg så sårt trenger. Det er et spørsmål om å "være eller ikke være" for mitt vedkommende. Selv om det bare er snakk om ett par timer, så føler jeg at jeg får tid til å hentet meg inn igjen. Jeg får stått lenge i dusjen uten å hele tiden lytte etter lyder fra soveroomet. Jeg får gitt meg selv en spa-behandling på badet som gjør at jeg føler meg som ett nytt menneske etterpå. Hva skulle jeg gjordt dersom jeg ikke hadde disse fantastiske menneskene.
Jentene begynner å bli så store at jeg nesten ikke skjønner at det er de samme menneskene som jeg satte til verden 24.februar 2o1o. Vi har øvd oss litt på å drikke av sugerør i det siste, og her om dagen satt de med hver sin "Kuli" og rakk rett av kartongen. Fikk en stor klump i halsen der jeg satt og studerte dem. Det er jo ikke lenge siden de ikke ville drikke noe annet enn det som kom fra puppen. Syntes nesten at jeg ser forandringer fra dag til dag. Det første jeg tenker hver eneste morgen er: "Hva klarer de i dag som de ikke klarte i går".
Leah har begynt å peke, og hun peker på ALT. Hun har også begynt å "lese" bøker til den store gullmedalje, og hun sitter gjerne på fanget og ser på bildene sammen med meg og hører på mens jeg forteller om alt vi ser. Merker også at hun begynner å forstå en del av det som blir sagt. Hun hadde fått ny kjole her om dagen, og den hadde små broderte pusekatter rundt hele brystet. Jeg viste dem til henne en gang, og resten av dagen gikk hun og pekte på pusekattene og ville at jeg skulle si pusekatt og samtidig lage kattelyden.
Lilly er ikke så interessert hverken i bøker eller verden rundt henne. Lilly er opptatt av Lilly. Hun er en skøyer av dimensjoner, men kan også være en skikkelig tyrann. Uansett hva Leah har i hånden, så skal hun ha det. At en unge kan kreere så mye drama dersom hun ikke får den, ville jeg ikke trodd dersom jeg ikke hadde opplevd det. Hun blir rasende! Leah har utviklet en taktikk for å hanskes med henne, og den går ut på at hun "gir" Lilly" det hun har i hånden når Lilly kommer mot henne. Dette avvepner hissiproppen, for hun vil ikke ha det når hun kan få det. Hun vil rett og slett ha muligheten til å rive det ut av hendene hennes. Hun SKAL bare ha det andre har...og hun er villig til å gjøre hva som helst for å få det som hun vil. Lilly er også meget flink motorisk. Hun er stø som et fjell, og det har hun vært lenge. Har lenge trodd at hun bare var ett par dager fra å kunne gå, men hun slapp seg ikke før i dag. Det var ikke mange skrittene hun tok før hun "feiget ut" og satte seg ned, men hun gjorde det flere ganger og det var veldig tydelig at hun var stolt av seg selv. Leah er milelangt fra å gå...hun er fortsatt veldig ustabil og tripper rundt på tærene. Litt fleipete pleier jeg å si at Lilly er grovmotorisk flinkere enn Leah, mens Leah overgår Lilly en høy gang når det gjelder finmotorikk.
Det er fantastisk at tvillinger kan være så ulik, men det er jo også det som gjør det så spennende!
Omsider har vi gjennomført nattavvenning også her i huset. Jeg har frem til for et par uker siden drevet å matet jentene fra 1 til 3 ganger i løpet av natten, og jeg var på randen til å bli fullstendig utslitt. Så tilslutt satte jeg foten ned og gikk på med "dødsforakt". Var gjentatte ganger blitt fortalt at det hele tok tre dager, så jeg innstilte meg på tre dager mer eller mindre uten søvn. Det gikk bedre enn forventet, men jeg skjønner samtidig hvorfor en del velger å la "pappa" håndtere disse døgnene, for mamma-trass er noe herk. Jeg flyttet ut på sovesofaen i stuen mens prosjekt nattavvenning pågikk...har faktisk ikke flyttet tilbake enda. Første natten var tøff. Lilly skrek mer eller mindre i 4 timer i strekk, og da hun endelig kolapset så virket det som om jentene hadde avtalt spillets regler for da satte Leah i gang. Aner ikke hvor mye jeg sov den natten...om jeg sov noe i det hele tatt. Fløy i skytteltrafikk fra stuen og inn på soverommet og tilbød vannflaske...som selvfølgelig ble kastet vegg i mellom. Jeg lot dem skrike en god stund før jeg gikk inn, tilbød vann og deretter smukken. Ingen av jentene ble tatt opp av sengen. Jeg satt meg ned innimellom ned på gulvet og holdt en hånd på magen eller ryggen til de roet seg, og så gikk jeg ut og gjorde et tappert forsøk på å stenge ute sutringen.
På dag 2 virket det som om Lilly hadde gitt opp, men da var Leah mer desperat enn noen gang. Jeg vek derimot ikke fra rutinene som jeg etablerte kvelden før. Det ble noe mer søvn denne natten, men ungene var urolig. Lilly smågråt litt innimellom, men hver gang jeg gikk inn for å se på henne kunne jeg bare konstantere at hun gråt i søvne.
Tredje dagen sov Leah hele natten, mens Lilly protesterte høylydt. Hun var rett og slett rasende, men gav opp langt hurtigere enn 1.dagen. Det var litt smågråting fra begge innimellom, men da jeg gikk inn bevepnet med vannflasken oppdaget jeg at de sov rolig.
Faktisk så sov begge to natten igjennom på det 4.døgnet. Det er så deilig å ha fått natten tilbake. For det har ikke vært mye søvn på meg etter at de ble født. Jeg har sittet oppe til ca 01:30 hver eneste natt. Jentene fikk tidlig rutine på å gå å legge seg klokken 19:00. Jeg har vekket dem klokken 22:00 og klokken 01:00 hver eneste natt. For et par måneder siden merket jeg derimot at jentene ikke ville ha mat klokken 22:00. Jeg tok dem opp av sengen slik som jeg ALLTID har gjordt, men de ble rasende da jeg puttet flasken i munnen deres. Ofte drakk de heller ikke mer enn 20 ml når jeg igjen vekket dem klokken 01:00. Så på mange måter så var det jentene som selv fortalte meg at de var klar, for hva er vel poenget med å sitte oppe og vente på "foringstid" når ingen egentlig er suten? Hva er motivasjonen i det?
På mange måter føler jeg at jeg skulle ha gjennomført dette måneder før jeg gjorde, men jeg har nok vært litt redd for at de ikke fikk nok mat. Fødselsvekten deres var jo ikke akkurt noe å rope "hurra" for, og Leah er fortsatt liten og tynn. Skulle gjerne sett at hun fikk litt mer "kjøtt på beinet". Så det var nok i et forsøk på å "fete henne opp" at jeg holdt fast ved "foringsrutinene" som vi hadde da vi dro fra sykehuset.
Dette er nok tre uker siden nå, og jeg må si at jeg ikke har hatt mange våkenetter etter det. Vi hr vært litt småsyke (diverse virus: omgangssyke, diare, feber, forkjølet osv), og i den forbindelse har det vært litt trøblete å sove godt, men man hører jo etter hvert forskjell på ulike typer gråt. De har i alle fall ikke fått en eneste flaske på natten etter dette, og det føles befriende. Blir jo også litt lettere å få barnevakt nå når de normalt sovre natten igjennom! For jeg kjenner at jeg snart trenger litt tid for meg selv, men jeg var på fest for et par uker siden. Min første fest etter at ungene ble født, og det var utrolig deilig bare å være voksen.
Vi feiret bursdagen til jentene nå på lørdag. Det ble "pølsefest" hjemme hos bestemor og bestefar på Matopen. Jentene har ikke bursdag før på torsdag, men dersom vi skulle klare å samle alle så måtte det bli denne helgen. Det ble en kjempehyggelig samling av et knippe mennesker som har en spesiell plass i hjertet mitt. Kjenner at jeg gjerne skulle hatt mange fler der, men jeg syntes det holdt med 13 gjester. Hadde jeg skullet hatt ALLE dem jeg bryr meg om, så hadde vi nok blitt nærmere 50. Så det ble bare den nærmeste familie pluss ett par stykker som jeg anser så nær at de er som familie å regne. Jentene fikk sååå mye fint! Masse leker...og ikke så mye klær til mor.
Fisher Price - Little people er i skuddet om dagen.
Ser at vi feirer litt bursdag hver dag nå om dagen. I morgen kommer en venninne fra Oslo på besøk, og det gleder vi oss stort til. Torsdag kommer to andre venninner på besøk. Så da blir det middag og kake dersom jeg får tid.
Syntes ikke jeg får tid til noen ting om dagen, og skjønner ikke hvordan folk klarer å henge med i svingene. Jeg henger definitivt IKKE med. Syntes hele tiden at det er noe jeg har glemt, og jeg har konstant en lang liste med ting jeg "skulle ha gjordt" hengende over skuldrene mine. Når skal jeg få tid til å bake kake egentlig...? Det er godt jeg har tatt natten tilbake og dermed står friere til å disponere den som jeg vil...da blir det kanskje kakebaking natt til torsdag.
Det er ikke bare bare å måtte være både mor og far samtidig. Jeg har liksom INGEN som kan avlaste meg og som jeg kan dele oppgavene sammen med. Jeg har ikke tid til å kjenne på savnet av en mann, men jeg SAVNER en å dele plikter og gjøremål med. Heldigvis har jeg fantastiske venner rundt meg. De som bor over meg er intet mindre en enestående. De kommer ofte ned og "låner" jentene og tar dem med opp til seg selv. Da får jeg tid til å gjøre forefallent arbeid eller bare nyte stillheten. Har aldri reflektert over at stillhet kan føles så vidunderlig. Jeg er en typisk "action" jente som "higer" etter at noe skal skje rundt meg. Jeg har ALLTID hatet følelsen av å ha et stillestående liv, men nå får jeg jo ikke tid til å kjenne på stillheten engang...er det egentlig noen gang helt stille? SÅ disse timene med barnefri som naboen innvilger meg gir meg det pusterommet jeg så sårt trenger. Det er et spørsmål om å "være eller ikke være" for mitt vedkommende. Selv om det bare er snakk om ett par timer, så føler jeg at jeg får tid til å hentet meg inn igjen. Jeg får stått lenge i dusjen uten å hele tiden lytte etter lyder fra soveroomet. Jeg får gitt meg selv en spa-behandling på badet som gjør at jeg føler meg som ett nytt menneske etterpå. Hva skulle jeg gjordt dersom jeg ikke hadde disse fantastiske menneskene.
Jentene begynner å bli så store at jeg nesten ikke skjønner at det er de samme menneskene som jeg satte til verden 24.februar 2o1o. Vi har øvd oss litt på å drikke av sugerør i det siste, og her om dagen satt de med hver sin "Kuli" og rakk rett av kartongen. Fikk en stor klump i halsen der jeg satt og studerte dem. Det er jo ikke lenge siden de ikke ville drikke noe annet enn det som kom fra puppen. Syntes nesten at jeg ser forandringer fra dag til dag. Det første jeg tenker hver eneste morgen er: "Hva klarer de i dag som de ikke klarte i går".
Leah har begynt å peke, og hun peker på ALT. Hun har også begynt å "lese" bøker til den store gullmedalje, og hun sitter gjerne på fanget og ser på bildene sammen med meg og hører på mens jeg forteller om alt vi ser. Merker også at hun begynner å forstå en del av det som blir sagt. Hun hadde fått ny kjole her om dagen, og den hadde små broderte pusekatter rundt hele brystet. Jeg viste dem til henne en gang, og resten av dagen gikk hun og pekte på pusekattene og ville at jeg skulle si pusekatt og samtidig lage kattelyden.
Lilly er ikke så interessert hverken i bøker eller verden rundt henne. Lilly er opptatt av Lilly. Hun er en skøyer av dimensjoner, men kan også være en skikkelig tyrann. Uansett hva Leah har i hånden, så skal hun ha det. At en unge kan kreere så mye drama dersom hun ikke får den, ville jeg ikke trodd dersom jeg ikke hadde opplevd det. Hun blir rasende! Leah har utviklet en taktikk for å hanskes med henne, og den går ut på at hun "gir" Lilly" det hun har i hånden når Lilly kommer mot henne. Dette avvepner hissiproppen, for hun vil ikke ha det når hun kan få det. Hun vil rett og slett ha muligheten til å rive det ut av hendene hennes. Hun SKAL bare ha det andre har...og hun er villig til å gjøre hva som helst for å få det som hun vil. Lilly er også meget flink motorisk. Hun er stø som et fjell, og det har hun vært lenge. Har lenge trodd at hun bare var ett par dager fra å kunne gå, men hun slapp seg ikke før i dag. Det var ikke mange skrittene hun tok før hun "feiget ut" og satte seg ned, men hun gjorde det flere ganger og det var veldig tydelig at hun var stolt av seg selv. Leah er milelangt fra å gå...hun er fortsatt veldig ustabil og tripper rundt på tærene. Litt fleipete pleier jeg å si at Lilly er grovmotorisk flinkere enn Leah, mens Leah overgår Lilly en høy gang når det gjelder finmotorikk.
Det er fantastisk at tvillinger kan være så ulik, men det er jo også det som gjør det så spennende!
Abonner på:
Innlegg (Atom)