Eg ve til Bergen, ve til Bergen med det samme...

...der har eg det som fisken i vannet.

Nå har jentene blitt så store at de selv kastet "badestolene" ut av flexibadet og ville sitte selv. Lilly var dessuten drit lei av at de lå i hvert sitt. Hun gjorde kort prosess og stupte med hodet først opp i badekaret til sin søster. Så nå bader de sammen hver kveld. De er temmelig uredde begge to... Hodet under vann er overhode ikke noe "heft". Begge to har nok ufrivillig "drukket" en god mengde badevann, men det er overhode ikke tegn til dårlig sportsånd. Litt harking og hosting, men ikke en tåre eller et skrik. De bare fortsetter uforstyrret med det de i utgangspuntet holdt på med. Her er det ikke snakk om noe "dill dall", men så har da også jentene vært mye i vann. De var ikke mange månedene da de for første gang var på "Vannkanten" og badet. De kan ikke ha vært så mye mer enn 3 kilo (2-3 måneder). De storkoser seg i bassenget og i vann generelt. Toppen av lykke!

Da var et svagerskap gått....

Da har jentene rukket å bli 9 måneder...
Kjenner jeg er litt forundret over at tiden har gått så fort. Har alltid sagt at jeg kom til å kjede meg grønn dersom jeg skulle gå hjemme med barn, men "guess what"...jeg ha ikke kjedet meg en dag. Det går slag i slag, og jeg får knapt nok tid til noe annet enn bare å være mamma. Har så smått begynt å tenke på at jeg snart må ut i verden og bidra med noe, men hva...? Det er ikke det at jeg ikke har mye "å stille opp med", men hva ønsker jeg. Tanken på å plassere jentene i barnehage, får det til å vrenge seg inni meg. Selvfølgelig vil de etter hvert ha behov for å ha andre mennesker rundt seg...andre barn. Foreløpig har de det bra sammen. De har jo nettopp begynt å "oppdage" hverandre. Klart de har sett hverandre lenge, men det er først de siste ukene at jeg ser at de også har glede av hverandre. De begynner å gjøre ting sammen, og responderer på hverandres handlinger. Så foreløpig har de mer enn nok med hverandre...inbiller jeg meg.

Dessuten har jeg ikke lyst til å ha de i barnehage før de kan gå selv...og da tenker jeg ikke på at de kan gå ett par skritt. De skal gå ordentlig. Jeg har ikke løftet en finer i forhold til barnehage heller. Kjenner at det byr meg skikkelig imot...har fått beskjed om at jeg er lovlig sent ute. Hører fra venner at de søker barna sine inn i barnehagen med en gang de blir født...så foregripene har nå ikke jeg vært. Har ikke engang klart å ÅPNE en mail med barnehageinformasjon som min søster sendte til meg for et par uker siden... Joda, jeg begynner å bli klar for å "låne bort" barna for ett par timer, men å sende de fra meg til fremmede...nei takk. Skal mine barn gå i barnehage fra tidlig om morgenen til sent om kvelden liksom? Det føles helt feil. Det er jo først nå de begynner å "våkne sånn opp" at de virkelig begynner å bli artig å være sammen med dem. De gjør så mye rart, og tanken på at andre skal få oppleve deres første skritt uten at jeg engang er tilstede gjør meg nesten kvalm. Kjenner at jeg er i ferd med å utvikle meg til en sånn foreldre som jeg selv ikke hadde mye til overs for da jeg jobbet i barnehage på Fløyen (Grandbo) for fryktelig mange år siden. Sånne foreldre som jeg bare lo av og syntes var hysteriske. Vi hadde aldri så små barn som mine. Tror ikke vi tok inn barn under tre år, barn som var ferdig med å sove på formiddagen og som gikk med bleie. Syntes i grunnen at det er en grei tid å begynne i barnehagen på. Sikkert mange som er uenig med meg her og mener at det er "alt for sent". Men det må da finnes en gyllen middelvei...de av dere som leser dette innlegget kunne kanskje komme med innspill i forhold til når DERE syntes at barn BØR begynne i barnehagen? Misforstå meg rett, jeg er ikke en av dem som mener at barn har det best "hjemme hos a mor". Jeg syntes faktisk at barnehagen som instutisjon er vidunderlig, og jeg er enig i at "ALLE" barn burde få muligheten for å gå i barnehage og dermed også få lekt med andre barn. Jeg er også av en oppfatning at det kan være sunt for både mor og barn å få litt kvalitetstid fra hverandre. Så ja takk til FULL barnehagedekning, men la meg slippe å få dårlig samvittighet for at jeg IKKE syntes at mine barn nødvendigvis må i barnehage så tidlig som overhode mulig. Ikke døm meg for at jeg ønsker å gå hjemme litt til slik at jeg får ta en aktiv rolle i hverdagen til disse to som jeg har satt til verden. Joda, innimellom hadde det vært deilig å ta en tur til byen uten barn. Jeg begynner også å føle meg komfortabel med barnevakt slik at jeg kan ta en vennindekveld enten på byen eller hjemme. Men det er da milelangt mellom alternativet barnehage og det å få et par timer pause fra barn innimellom. Det var jo for å gjøre det letter å få disse pausene at jeg flyttet til Bergen for å være nærmere familien. Barnehageplasser har de da i Oslo også... La meg få lære å krype før jeg skal ut å gå... Jentene mine har jo akkurat sluttet helt med pupp og blitt flinke til å drikke av flaske. Det er jo først nå det er mulig for familie og venner og steppe inn litt og gi meg litt avlastning.

Det handler om det rette øyeblikket...

Etter at vi kom tilbake fra Oslo har dagene bestått i å få innkjørt rutinene igjen. Skjønner ikke at det skal være så vanskelig å få struktur på hverdagen til disse små. Kan ikke si at de alltid er like samarbeidsvillig. Det var så mye enklere når de var små og sovnet rett etter at de hadde spist. Den gang da virket det som om de bare våknet for å få mat, og når de var god og mett så var det intet annet å gjøre enn å sove litt til. Husker at jeg syntes det var litt "kjedelig". Høres sikkert forferdelig rart ut, men jeg satt hele tiden og gledet meg til de skulle bli større og mer selvstendig.

Nå er de litt over 8 måneder, og "løsrivelsesprosessen" har definitivt begynt. De er ikke så ivirig på puppen lengre. Dette har jeg skrevet et innlegg om tidligere. Nå får vi til en "kosestund" på dagen, og så blir det tre amminger i løpet av kvelden/natten. Jentene er mer opptatt av mat. De får grøt til frokost og kvelds og så får de grønnsaksmos tilsatt urter og krydder midt på dagen. Stort sett er all maten hjemmelaget.

Laget en rotos til dem her om dagen, og den elsket de. Er nok ikke en av dem som følger oppskriftsbøkene slavisk. Bruker dem helst som inspirasjon og oppslagsverk. Er ikke så nøye på blandingsforhold heller. Det blir som det blir, og stort sett er jentene fornøyd med det som blir servert, men en merker jo at de er ivrigere på enkelte ting enn på andre. Det som smaker supert en dag, trenger ikke være fult så godt en annen dag.

Jeg begynte men en formening om at jeg skulle koke all grøten jentene skulle spise. Det har jeg gått litt bort fra. Fortsatt koker jeg en del grøt, men jeg bruker ofte Nestle barnegrøtene som basis, for da er jeg sikker på at de får i seg nok jern. Er også flink til å bruke melsorter som har større konsentrasjon av jern enn andre. I dag prøvde jeg grøt kokt på hirseflak, men det falt overhode ikke i smak selv om jeg hadde lagt i bløt og kokt masse apriskoser til smakstilsetning. Favorittgrøten om dagen er Nestle barnegrøt (helst naturell type) tilsatt kokte jordbær, bringebær, bjørnebær og blåbær. I bærblandingen tilsetter jeg to spiseskjeer havregryn med kruskakli. Dette koker jeg til det blir en tykk blanding. Blandingen blandes i en dl vann og nok grøtblanding til at det blir en god konsistens. Ofte sper jeg med litt morsmelk dersom jeg syntes blandingen blir for tykk. Tror alltid jeg har tilsatt noe i grøtmixen. Det trenger ikke være så komplisert. Når jeg vil gjøre det lettvindt så tilsetter jeg litt maltekstrakt og kanskje også litt nypeekstrakt. Det kommer litt ann på hva jeg har i kjøleskapet eller i skapet.
I rotmosen hadde jeg: søtpotet, jordskokk, gulrot, kålrot og sellerirot. Jeg kokte dette sammen med litt buljong (uten salt), timian og bittelitt hvitløk. For å være barnemat, ble det ganske godt. Ungene var faktisk så glupsk at de skrek mellom hver skje.
Har forsøkt å gi Nestles middagsglass innimellom, men ungene vil rett og slett ikke ha det. Hvorfor aner jeg ikke, for det er jo mye av de samme ingrediensene jeg bruker som er i glasset. Dette er dog ikke noe jeg har tenkt å bruke så forferdelig mye tid på å finne ut av. Jeg er glad til at det ikke er omvendt (at de ikke vil ha min mat, men foretrekker halvfabrikata).

Så var det dette med rutiner og leggetid da. Blir rett og slett ikke klok jeg. I Oslo var det litt vanskelig å opprettholde et strengt regime, for vi hadde jo stort sett besøk hver eneste kveld. Det ble mye mennesker som ville tilbringe tid sammen med oss, og jeg hadde også mange mennesker som jeg ville tilbringe mest mulig tid sammen med også. Det var jo i bunn og grunn derfor vi dro over. Så jentene var tydelig sliten da vi kom hjem til oss selv. Derfor har vi holdt oss mest mulig hjemme etter at vi kom hjem. Vi må finne tilbake til roen og dagsrytmen. Helt siden jentene var temmelig små, har vi hatt leggetid klokken 19:00. Det er jeg ganske fornøyd med, for da blir det litt kveld igjen på meg også. Jeg vekker dem og gir pupp klokken 21:00 og 01:00, og da sover de stort sett sammenhengende frem til utpå morgenkvisten en gang. Vi er sjelden oppe før klokken 07:00. På denne måten får jeg mest mulig sammenhengende søvn noe jeg setter stor pris på. I dag ville derimot jenten ikke sove etter klokken 14:00, og da klokken ble 18:00 orket de rett og slett ikke sloss mot trøttheten lengre. Heldigvis hadde jeg allerede tatt på dem pysj og gjordt dem klar til kveden. Men kveldsgrøten måtte vi bare droppe. Hadde ikke fått i dem mat likevel. Så det blir spennende å se hvordan denne natten blir. Klokken er 22:00, og jentene har allerede "vært oppe" to ganger hver for å få "mat". Så dersom dette fortsetter utover kvelden, får jeg en lang og slitsom natt. Men det er jo lov å håpe på at det går bra. Kan jo ikke akkurat vekke dem og stapp i dem grøt heller. Ikke det at jeg tror jeg hadde fått i dem mange skjeene dersom jeg hadde vekket dem...

Hva gjør dere som har/har hatt barn i slike situasjoner. Aksepterer man en time med hylskriking for å holde seg til rutinene eller gir man etter sånn som jeg gjorde i kveld?

Med unntak av leggetiden, har jeg stort sett fulgt rytmen til barna siden de ble født. Jeg har ikke forsøkt å presse dem til å passe inn i mine rutiner. Føler vel at det er jeg som må tilpasse meg dem...i alle fall enn så lenge. Dog er jeg usikker på om jeg tenker riktig rundt dette eller om jeg etter hvert skal lage rutiner som passer inn i mitt liv. Sånn som vi gjør det nå, virker uproblematisk på meg. Jentene får mat når de er sulten. Jeg er bare fast på at de får tre måltider med fast føde i løpet av dagen, men jeg følger overhode ikke klokken. Utover dette tilbyr jeg pupp så ofte jeg bare kan. Nå for tiden blir tilbudet som oftest blankt avvist, men det hender jo at de tar seg noen munnfuller. Ellers så får de stort sett smake på det jeg spiser. Men dette blir kun gitt som små smaksprøver. I dag har jentene fått smake på vafler. De spiste vel ca ett hjerte hver. De koste seg med "maten". Lilly har fått 6 tenner (to nede og fire oppe), mens Leah ikke har fått en eneste tann enda. Frk.tannløs har derimot en tendens til å ta alt for store biter av det hun får. Hun kan glatt stappe inn et helt vaffelhjerte, og selvfølgelig får hun problemer og maten må fiskes ut igjen. Vet ikke helt hvordan jeg skal konrollere dette. Jeg syntes jo at de etter hvert må få prøve seg på å "spise selv" slik at de utelukkende vender seg til å bli matet, men selv om jeg deler ting opp og putter det på en tallerken foran henne stapper hun munne full. Hun har enda ikke satt noe i halsen, men at hun sliter innimellom er helt tydelig. Skal jeg la henne regulere dette selv, eller skal jeg legge en og en bit på tallerkenen hennes?

Her ble det vist en del spørsmål, og jeg håper at de av dere som leser denne bloggen gidder å legge inn noen synspunkter dersom dere skulle ha noen råd å gi meg.

Oslotur

Nå har vi vært på Oslobesøk. Det var en prosess som stadig ble utsatt av ulike grunner. Var det ikke det ene så var det det andre, og et øyeblikk så det ut som om det ikke var "ment to be". Det er jo mulig at jeg begynte å grue meg sånn til togturen over fjellet med to meget aktive jenter, og dermed fant grunner til å utsette. Til syvende og sist bet jeg tennene sammen og bestilte reisen.
Pakkeprosessen var en selsom prosess. Det var ikke lite vi bare MÅTTE ha med oss. Klarte å fylle en 180 liters bag samt en annen bag med diverse leker og annet utstyr til barna. Hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg nok klart å fylle en liten lastebil, men når man skal reise med tog så MÅ en begrense seg selv om dette aldri har falt meg naturlig.

Heldigvis var min far hjemme på avreisedagen slik at han fikk kjørt oss til toget og hjulpet oss om bord. Vi var lovet signatur-tog slik at jeg kunne trille vognen inn, men den gang ei. Når jeg så barnekupeen (av gammel type) som de skulle stue 2 tvillingvogner pluss to andre barnevogner, hadde jeg bare lyst til å snu. Hvordan skulle dette gå? Men jeg var fast bestemt for å gjennomføre koste hva det koste ville, og konduktøren sa at de hadde hatt problemer med vognene og at valget stod mellom dette togsettet eller buss. Tanken på å måtte ta buss med disse to jentene og alt utstyret vårt, var rett og slett skremmende. Likevel skjønte han at det ville bli trangt i kupeen og jeg fikk derfor kupeen ved siden av for meg selv. Det var godt både for jentene og meg. De krabbet rundt og utforsket sitt nye tilholdssted. Skittent var det og jentene ble svart fra topp til tå, men tanken på å ha dem skrikende på fanget og i vognen i 7 timer rettferdiggjorde valget om å bare la det stå til. Litt skitt har da ikke drept noen.

Togturen gikk veldig bra! Jeg fikk hyggelig selskap av en tvillingmamma med tvillinger på 13 uker. Hun reiste også alene og skulle til Oslo å besøke svigerfamilien. Jentene mine var i storform og koste seg hele veien.

Da vi kom til Oslo, var det å hive seg på neste tog til Sarpsborg der vi skulle tilbringe helgen med min tante, onkel og hilse på resten av familien. Også denne togturen gikk greit. Jentene sjarmerte seg til masse oppmerksomhet og dermed også avlastning for meg.

Helgen i Sarpsborg gikk alt for fort. Lørdagen koste jentene seg sammen min kusines barn, Oda og Torbjørn. Det var rørende å se hvordan de koste seg på gulvet sammen til tross for aldersforskjell.

Søndag ettermiddag satte vi kursen mot Oslo og en uke med venner og bekjente. En uke ble til to, og skulle vi fått tid til å treffe alle dem som vi deler livene våre med så hadde vi nok aldri kommet oss hjem igjen. Min tante kjørte oss fra Sarpsborg til Oslo, og vi fikk også låne "penderleiligheten" til min tante på Sagene. Det var definitivt noe som gjorde det hele mye lettere for oss. Vi hadde en fast base og slapp å gå fra hus til hus.

Det var godt å treffe "de nærmeste" igjen. Hverdagen i Bergen går jo helt greit. Det er travle dager så jeg får nok ikke tid til å savne så mye. Jentene opptar jo store deler av dagen, og når kvelden kommer er jeg "komatisert" og ligger som et slagt på sofaen og er glad for å være alene. Det er deilig å slippe å underholde... Likevel skjønte jeg at jeg virkelig savner det "kjente og kjære" og ikke minst det nære. Gjensynsgleden var stor, og det var først når jeg så menneskene jeg bryr meg om at jeg skjønte hvor stor del av livet mitt de faktisk er. På mange måter var det nok også vemodig å skulle returnere til Bergen, men samtidig må jeg si at det var godt å komme hjem til tingene våre. Tror også at det var godt for jentene å få litt fred og ro rundt seg. Det ble mange mennesker for dem å forholde seg til mens vi var i Oslo. Vi hadde jo stort sett to avtaler hver eneste dag. På formiddagen var vi ute og traff venner, og på kvelden kom folk hjem til oss. Genialt å ha et sted å ta imot folk.

Flere kvelder fikk jeg hjemmebesøk som kom og påtok seg å lage mat til meg. Det er jo bare himmelen å få varm mat servert. Det er noe eget med det å slippe å lage selv. Jeg lager mat til jentene hver dag, men det gjør jeg på kvelden slik at den er klar og jeg slipper å stå å gjøre det når jentene er våken. Det blir så masete å stå på kjøkkenet å kokkelere mens man har to små som står og drar en i buksebeina mens de hyler av misnøye. Jeg orker det rett og slett ikke. Så da blir det til at jeg tar noe lett og lettvint på kvelden. Veldig ofte varme rundstykker eller brødskiver, for det er det minst mulig styr med. Huset ser jo stort sett ut som om bomber og granater har slått ned om kvelden etter at jentene har lagt seg. Så det går med litt tid til å oppretthold en viss standard. Jeg har overhode ikke støv på hjernen, men jeg orker ikke snuble i leker eller å ha massevis av babygreier rundt meg på kvelden. Da trenger jeg litt voksentid for meg selv...

Da det var på tide å dra hjem igjen, fikk jeg en venninne til å kjøre oss til toget. Uten henne hadde dagen fått en meget kaotisk og dårlig start. Togturen hjem gikk også veldig bra. Jeg fikk god hjelp av en Albansk bestemor som mer eller mindre konstant satt med en av jentene på fanget. Hun reiste med sin datter og to små barn, men forbarmet seg over meg sikkert fordi jeg reiste alene.

Jeg angrer overhode ikke på at jeg tok turen til Oslo, men selv om alt gikk som smurt så skjønner jeg at jeg nok har vært litt tøff i mine uttalelser om at barna "ikke skal stoppe meg" i å gjøre det jeg har lyst på. Det er litt ekstra styr, og det blir litt unntakstilstand når vi er på farten. Så nå var det deilig å komme hjem og få på plass rutiner og ellers alt annet som en mangler når en er på farten.

Photoshoot med Christina Børding

Med fare for å høres nyfrelst ut, vil jeg bare si at for meg finnes det bare èn FOTOGRAF. Jeg er i utgangspunktet ikke henrykt over å stille meg foran et kamera. Jeg er vel snarere å regne som temmelig kamerasjy. Syntes alle bilder som blir tatt av meg, har en tendens til å se unaturlig og latterlig ut. Dersom jeg kan unngå å stille meg i "rampelyset" så har jeg gjordt det. Dette var dog før jeg slapp Christina Børding til bak kamera.

For første gang i mitt liv, har jeg fått bilder som jeg selv kan si meg fornøyd med. Når det gjelder bilder av meg selv, så tror jeg ikke jeg finner en strengere kritiker enn meg selv.

Christina tok bilder av meg mens jeg var gravid med tvillingene. Photoshooten ble gjordt i uke 33 (en uke før jeg fødte). Selv har jeg aldri vært av dem som har ønsket å dekorere veggene hjemme med bilder av hverken meg selv eller barna. Men etter at jeg fikk "magebildene" mine som Christina har tatt, vurderer jeg faktisk å få et par av dem opp på lerret.

Vår andre photoshoot hadde vi da jentene var nesten 4 uker gammel. De var ikke store ved fødselen (1700- og 1900 gram), så det ble ikke helt nyfødt bilder slik som jeg kanskje hadde ønsket da vi tilbrakte et par uker på sykehuset og en god uke hjemme etter fødsel. Jentene var vel knappe 2 kilo da Christina fotograferte dem, og resultatet ble etter min mening veldig bra.

Vår tredje photoshoot hadde vi for et par dager siden. Jentene er nå 8 måneder gammel, og selv om de hele tiden jaktet på fotoutstyret til Christina så syntes jeg vi fikk noen meget gode bilder.

Christina var enestående med jentene. Hun var både tålmodig og brukte tid for å bli kjent med dem slik at de beveget seg komfortabelt sammen med henne. Jentene storkoste seg foran kamera. De nøt oppmerksomheten og blitsregnet.

Christina har studio midt i "hjertet av Oslo", og det er lett å komme seg dit både med bil, buss, metro og tog.

Dersom noen av dere trenger en dyktig fotograf, foreslår jeg at dere tar kontakt med Christina. Hun er toppen av lykke...i alle fall her i huset!

http://www.facebook.com/?ref=home#!/christina.bording

http://www.facebook.com/?ref=home#!/xtinafoto