Da var et svagerskap gått....

Da har jentene rukket å bli 9 måneder...
Kjenner jeg er litt forundret over at tiden har gått så fort. Har alltid sagt at jeg kom til å kjede meg grønn dersom jeg skulle gå hjemme med barn, men "guess what"...jeg ha ikke kjedet meg en dag. Det går slag i slag, og jeg får knapt nok tid til noe annet enn bare å være mamma. Har så smått begynt å tenke på at jeg snart må ut i verden og bidra med noe, men hva...? Det er ikke det at jeg ikke har mye "å stille opp med", men hva ønsker jeg. Tanken på å plassere jentene i barnehage, får det til å vrenge seg inni meg. Selvfølgelig vil de etter hvert ha behov for å ha andre mennesker rundt seg...andre barn. Foreløpig har de det bra sammen. De har jo nettopp begynt å "oppdage" hverandre. Klart de har sett hverandre lenge, men det er først de siste ukene at jeg ser at de også har glede av hverandre. De begynner å gjøre ting sammen, og responderer på hverandres handlinger. Så foreløpig har de mer enn nok med hverandre...inbiller jeg meg.

Dessuten har jeg ikke lyst til å ha de i barnehage før de kan gå selv...og da tenker jeg ikke på at de kan gå ett par skritt. De skal gå ordentlig. Jeg har ikke løftet en finer i forhold til barnehage heller. Kjenner at det byr meg skikkelig imot...har fått beskjed om at jeg er lovlig sent ute. Hører fra venner at de søker barna sine inn i barnehagen med en gang de blir født...så foregripene har nå ikke jeg vært. Har ikke engang klart å ÅPNE en mail med barnehageinformasjon som min søster sendte til meg for et par uker siden... Joda, jeg begynner å bli klar for å "låne bort" barna for ett par timer, men å sende de fra meg til fremmede...nei takk. Skal mine barn gå i barnehage fra tidlig om morgenen til sent om kvelden liksom? Det føles helt feil. Det er jo først nå de begynner å "våkne sånn opp" at de virkelig begynner å bli artig å være sammen med dem. De gjør så mye rart, og tanken på at andre skal få oppleve deres første skritt uten at jeg engang er tilstede gjør meg nesten kvalm. Kjenner at jeg er i ferd med å utvikle meg til en sånn foreldre som jeg selv ikke hadde mye til overs for da jeg jobbet i barnehage på Fløyen (Grandbo) for fryktelig mange år siden. Sånne foreldre som jeg bare lo av og syntes var hysteriske. Vi hadde aldri så små barn som mine. Tror ikke vi tok inn barn under tre år, barn som var ferdig med å sove på formiddagen og som gikk med bleie. Syntes i grunnen at det er en grei tid å begynne i barnehagen på. Sikkert mange som er uenig med meg her og mener at det er "alt for sent". Men det må da finnes en gyllen middelvei...de av dere som leser dette innlegget kunne kanskje komme med innspill i forhold til når DERE syntes at barn BØR begynne i barnehagen? Misforstå meg rett, jeg er ikke en av dem som mener at barn har det best "hjemme hos a mor". Jeg syntes faktisk at barnehagen som instutisjon er vidunderlig, og jeg er enig i at "ALLE" barn burde få muligheten for å gå i barnehage og dermed også få lekt med andre barn. Jeg er også av en oppfatning at det kan være sunt for både mor og barn å få litt kvalitetstid fra hverandre. Så ja takk til FULL barnehagedekning, men la meg slippe å få dårlig samvittighet for at jeg IKKE syntes at mine barn nødvendigvis må i barnehage så tidlig som overhode mulig. Ikke døm meg for at jeg ønsker å gå hjemme litt til slik at jeg får ta en aktiv rolle i hverdagen til disse to som jeg har satt til verden. Joda, innimellom hadde det vært deilig å ta en tur til byen uten barn. Jeg begynner også å føle meg komfortabel med barnevakt slik at jeg kan ta en vennindekveld enten på byen eller hjemme. Men det er da milelangt mellom alternativet barnehage og det å få et par timer pause fra barn innimellom. Det var jo for å gjøre det letter å få disse pausene at jeg flyttet til Bergen for å være nærmere familien. Barnehageplasser har de da i Oslo også... La meg få lære å krype før jeg skal ut å gå... Jentene mine har jo akkurat sluttet helt med pupp og blitt flinke til å drikke av flaske. Det er jo først nå det er mulig for familie og venner og steppe inn litt og gi meg litt avlastning.