Etter at tvillingene ble født i februar og jeg brått og uventet befant meg i en ny livssituasjon ALENE, tok jeg valget og flyttet til Bergen. Dette var et valg jeg ALDRI trodde jeg skulle ta, men som i min nye livssituasjon virket det som "det eneste rette". "Tigerstaden" har vært MITT hjem i nærmere 16 år, og disse årene har gitt meg et solid og godt nettverk. Men morsrollen vekket andre sider i meg. Plutselig ble familielivet viktigere enn vennskap, og jeg pakket derfor sammen og begav meg over fjellet med mine to små.
Det var vemodig å ta farvel med dem som har stått meg nærmest gjennom en årrekke. Stille gråt og tårevåte kinn var hverdagskost der jeg gikk og forsøkte å pakke sammen ting oppsamlet gjennom 16 år. Min far leide stor varebil i Oslo og fikk bærehjelp av min bror samt gode venner fra Oslo. Det gikk smertefritt med så mange til å gjøre jobben. Far og bror kjørte sammen over fjellet mens jeg tok toget sammen med jentene.
Vi flyttet inn i en leilighet i "fjellsiden", og utleier er gamle bekjente. Vi ble ønsket velkommen med åpne armer og store smil. Der det er hjerterom er det husrom sies det, men da jeg så alle boksene stablet oppå hverandre i vårt nye hjem kjente jeg uroen bre seg. Hvordan skulle jeg få plass til alt? Det var bare å hive seg rundt og få ting unna. Når jeg nå ser rundt meg, føler jeg at vi virkelig kan komme til å trives her. Alle bokser er pakket ut, og jammen fikk vi ikke plass til alt også. Vi har faktisk "god" plass. Luksus!
Så langt har Bergen behandlet oss godt. Jeg er ikke overbevist om at dette var det rette FOR MEG, men jeg tror mine to små vil ha godt av å vokse opp med bestemor og bestefar, tanter og onkler i umiddelbar nærhet. Jeg hadde jo ikke akkurat kunnet tilby dem et familieliv dersom vi ble værende der vi var. Tror barn trenger langt mer enn en MOR. Venner er vel og bra, men gir ikke alltid den stabiliteten jeg ønsker å tilby mine små skatter. Dessuten unner jeg mine foreldre og søsken muligheten til å bli kjent med barna. De har så mye både å gi og tilby, og det vil føltes galt å ikke gi dem muligheten til dette.
Dog sier jeg til meg selv at dette "bare" er for ett år (i første omgang). Jeg orker ikke føle det som et nederlag dersom det skulle vise seg at JEG ikke klarer å tilpasse meg livet i Bergen. Jeg kan jo ikke akkurat "glemme" meg selv i prosessen med å være mor. Dersom ikke jeg har det godt og trives, tror jeg ikke jeg kan gi barna det de trenger for å utvikle seg på en ballansert måte. Bergen er min utfordring for det kommende året. Jeg skal bruke tiden godt, og se hva byen og ikke minst bergenserne har å by på.
. Jentene bestemte seg brått og uventet for at de ville ut, og at jeg ikke var kommet lengre i svangerskapet enn uke 34 brydde de seg ikke noe om.