Nå har vi vært på Oslobesøk. Det var en prosess som stadig ble utsatt av ulike grunner. Var det ikke det ene så var det det andre, og et øyeblikk så det ut som om det ikke var "ment to be". Det er jo mulig at jeg begynte å grue meg sånn til togturen over fjellet med to meget aktive jenter, og dermed fant grunner til å utsette. Til syvende og sist bet jeg tennene sammen og bestilte reisen.
Pakkeprosessen var en selsom prosess. Det var ikke lite vi bare MÅTTE ha med oss. Klarte å fylle en 180 liters bag samt en annen bag med diverse leker og annet utstyr til barna. Hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg nok klart å fylle en liten lastebil, men når man skal reise med tog så MÅ en begrense seg selv om dette aldri har falt meg naturlig.
Heldigvis var min far hjemme på avreisedagen slik at han fikk kjørt oss til toget og hjulpet oss om bord. Vi var lovet signatur-tog slik at jeg kunne trille vognen inn, men den gang ei. Når jeg så barnekupeen (av gammel type) som de skulle stue 2 tvillingvogner pluss to andre barnevogner, hadde jeg bare lyst til å snu. Hvordan skulle dette gå? Men jeg var fast bestemt for å gjennomføre koste hva det koste ville, og konduktøren sa at de hadde hatt problemer med vognene og at valget stod mellom dette togsettet eller buss. Tanken på å måtte ta buss med disse to jentene og alt utstyret vårt, var rett og slett skremmende. Likevel skjønte han at det ville bli trangt i kupeen og jeg fikk derfor kupeen ved siden av for meg selv. Det var godt både for jentene og meg. De krabbet rundt og utforsket sitt nye tilholdssted. Skittent var det og jentene ble svart fra topp til tå, men tanken på å ha dem skrikende på fanget og i vognen i 7 timer rettferdiggjorde valget om å bare la det stå til. Litt skitt har da ikke drept noen.
Togturen gikk veldig bra! Jeg fikk hyggelig selskap av en tvillingmamma med tvillinger på 13 uker. Hun reiste også alene og skulle til Oslo å besøke svigerfamilien. Jentene mine var i storform og koste seg hele veien.
Da vi kom til Oslo, var det å hive seg på neste tog til Sarpsborg der vi skulle tilbringe helgen med min tante, onkel og hilse på resten av familien. Også denne togturen gikk greit. Jentene sjarmerte seg til masse oppmerksomhet og dermed også avlastning for meg.
Helgen i Sarpsborg gikk alt for fort. Lørdagen koste jentene seg sammen min kusines barn, Oda og Torbjørn. Det var rørende å se hvordan de koste seg på gulvet sammen til tross for aldersforskjell.
Søndag ettermiddag satte vi kursen mot Oslo og en uke med venner og bekjente. En uke ble til to, og skulle vi fått tid til å treffe alle dem som vi deler livene våre med så hadde vi nok aldri kommet oss hjem igjen. Min tante kjørte oss fra Sarpsborg til Oslo, og vi fikk også låne "penderleiligheten" til min tante på Sagene. Det var definitivt noe som gjorde det hele mye lettere for oss. Vi hadde en fast base og slapp å gå fra hus til hus.
Det var godt å treffe "de nærmeste" igjen. Hverdagen i Bergen går jo helt greit. Det er travle dager så jeg får nok ikke tid til å savne så mye. Jentene opptar jo store deler av dagen, og når kvelden kommer er jeg "komatisert" og ligger som et slagt på sofaen og er glad for å være alene. Det er deilig å slippe å underholde... Likevel skjønte jeg at jeg virkelig savner det "kjente og kjære" og ikke minst det nære. Gjensynsgleden var stor, og det var først når jeg så menneskene jeg bryr meg om at jeg skjønte hvor stor del av livet mitt de faktisk er. På mange måter var det nok også vemodig å skulle returnere til Bergen, men samtidig må jeg si at det var godt å komme hjem til tingene våre. Tror også at det var godt for jentene å få litt fred og ro rundt seg. Det ble mange mennesker for dem å forholde seg til mens vi var i Oslo. Vi hadde jo stort sett to avtaler hver eneste dag. På formiddagen var vi ute og traff venner, og på kvelden kom folk hjem til oss. Genialt å ha et sted å ta imot folk.
Flere kvelder fikk jeg hjemmebesøk som kom og påtok seg å lage mat til meg. Det er jo bare himmelen å få varm mat servert. Det er noe eget med det å slippe å lage selv. Jeg lager mat til jentene hver dag, men det gjør jeg på kvelden slik at den er klar og jeg slipper å stå å gjøre det når jentene er våken. Det blir så masete å stå på kjøkkenet å kokkelere mens man har to små som står og drar en i buksebeina mens de hyler av misnøye. Jeg orker det rett og slett ikke. Så da blir det til at jeg tar noe lett og lettvint på kvelden. Veldig ofte varme rundstykker eller brødskiver, for det er det minst mulig styr med. Huset ser jo stort sett ut som om bomber og granater har slått ned om kvelden etter at jentene har lagt seg. Så det går med litt tid til å oppretthold en viss standard. Jeg har overhode ikke støv på hjernen, men jeg orker ikke snuble i leker eller å ha massevis av babygreier rundt meg på kvelden. Da trenger jeg litt voksentid for meg selv...
Da det var på tide å dra hjem igjen, fikk jeg en venninne til å kjøre oss til toget. Uten henne hadde dagen fått en meget kaotisk og dårlig start. Togturen hjem gikk også veldig bra. Jeg fikk god hjelp av en Albansk bestemor som mer eller mindre konstant satt med en av jentene på fanget. Hun reiste med sin datter og to små barn, men forbarmet seg over meg sikkert fordi jeg reiste alene.
Jeg angrer overhode ikke på at jeg tok turen til Oslo, men selv om alt gikk som smurt så skjønner jeg at jeg nok har vært litt tøff i mine uttalelser om at barna "ikke skal stoppe meg" i å gjøre det jeg har lyst på. Det er litt ekstra styr, og det blir litt unntakstilstand når vi er på farten. Så nå var det deilig å komme hjem og få på plass rutiner og ellers alt annet som en mangler når en er på farten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar