Det er vel ingen hemmelighet at det blir lite søvn med små barn i huset. Enda mindre når begge to er småsyke og våkner av at nesen er tett. Så jeg må si at jeg de siste dagene har vært ordentlig trøtt og hatt kortere lunte enn jeg liker.
I går kveld kom naboene ned med en fantastisk ostesufflet med tilhørende salat, og samtidig fikk jeg beskjed om at de gjerne tok jentene ett par timer på morgenen i dag. Som sagt så gjordt...
I dag tidlig da jentene våknet skiftet jeg på dem og fikk dem ut av pysjamasen og inn i klærne. Jeg var ikke mer enn ferdig med mogenstellet før Magnus (sønnen huset på 13 år) kom ned å hentet jentene. Jeg mer eller mindre stupte i seng, og det var himmelsk.
Først nå skjønner jeg at selv om jeg sover når jentene er her så ligger jeg nok og lytter til lydene fra dem. Er hele tiden forbredt på at de KAN våkne og da blir det ikke særlig dyp søvn. Nå kunne jeg derimot legge meg vel vitende at jentene storkoste seg oppe sammen med "familien". Jeg trengte ikke lytte til lyder fra dem, for de var jo ikke her. Trengte heller ikke bekymre meg for om de hadde det bra uten mammaen sin, for de har det som plummen i egget der oppe. Masse oppmerksomhet og kos...jeg vet at jeg har de beste naboene i verden.
Naboene har jeg kjent i hauger av år (minst 15), for da jeg jobbet i Granebo Barnehage på Fløyen hadde jeg datteren i huset i gruppen min. Hun har rukket å bli 20 år, og vi har holdt kontakten hele veien. Så gjennom mitt vennskap til henne, har jeg også hatt en viss kontakt med familien, og jeg hadde nok ikke flyttet til Bergen dersom de ikke hadde hatt en ledig leilighet i "kjelleren"...hadde i alle fall ikke flyttet så raskt. Det ble liksom lettere å bryte opp i Oslo når jeg viste hvor jeg kom til å bo og at jeg hadde akkurat disse menneskene som mine naboer.
Blir så glad for at disse menneskene har trykket MINE barn til sine hjerter. Blir rørt når Magnus kommer innom oss når han kommer fra skolen...bare for å hilse på jentene. Han kommer også innom ellers også...hvilken 13 åring viser sånn omsorg?
Det ER ikke bare lett å være alene med omsorgen for barn...enten det er en eller to, men med sånne mennesker blir jobben i alle fall betydelig lettere.
Det er vel noe jeg ville kalle HVERDAGSENGLER :) Heldigvis finnes det mange slike mennesker, og det er så godt :)Jeg beundrer deg, Cecilie, det har jeg sagt før! Jeg var også alenemor, men da kunne i det minste begge gå selv, spise selv, den eldste kunne kle på seg selv og han var ferdig med bleier osv... You're one of my heros!!!
SvarSlettFøler meg overhode ikke som en helt, men jeg føler at vi klarer oss bra. Vi TRENGER ingen i livene våre som trykker oss ned og gjør hverdagen uutholdelig å leve. Livet skal nytes, og jeg syntes vi nyter mye...selv om ikke alle dagene er en like stor nytelse. Hverdagshelter er det mange av, men jeg føler meg likevel priviligert som har såååå gode naboer. Det er veldig hyggelig å føle seg som en del av noe. I dag tidlig hentet de også jentene. Fulgte dem ned igjen da det var på tide med "for", og så gikk de lang tur med dem mens jeg var hjemme og vasket. I ettermiddag fikk jeg servert lammefrikase og dessert. Ble invitert opp på kaffe og kaker sammen med jentene. Hva mer kan en vel ønske seg av en søndag? Vi får møte våre prøvelser med et smil, Grethe. Du har gjordt en god jobb med guttene dine...!!!
SvarSlett