7 måneder...

Dette er vel neppe for mekedag å regne, men jeg syntes det er skremmende å se tilbake. Er det virkelig 7 måneder siden jentene kom til verden. På en side virker det som om de kom i går, men samtidig så føler jeg at de har vært her bestanding. Jeg som ALDRI har vært av dem som dørmte om å få barn, og nå ville livet uten virke fullstendig meningsløst. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli bitt av "babyviruset", og patetisk nok sitter jeg her og blogger om det.

Jammen har jeg ikke måtte svelge en del kameler den siste tiden. Jeg som aldri skulle ha jentene kledd i rosa, ser at det er et prinsipp som tidlig føk ut døren. Hva er poenget? Rosa er jo nesten umulig å unngå når man har to jenter. Vi er riktignok aldri rosa fra topp til tå...glad i farger er vi...eller i alle fall jeg. Tror faktisk Leah også er et "fargebarn", for hver gang jeg kler på henne studerer hun armen sin for å se på både farge og mønster. Det er i alle fall det jeg innbiller meg at hun gjør. Hvilken annen forklaring kan det være på en slik oppførsel?

Omsider har jeg fått opp gardinene mine i leiligheten. Vi har jo "bare" bodd her siden juni. Fikk et par timer fri i går da de som bor over kom ned og ville avlaste meg litt -takk gud for gode naboer. I steden for å ta meg en lang god dusj og pleie meg selv, satte jeg i gang med "forefallent arbeid". Fikk senket sengene til jentene, for jeg frykter at de snart reiser seg opp i sengen. Det kan ikke være lenge til. Da det var gjordt -og det tok lengre tid enn jeg hadde regnet med- gjøv jeg løs på gardinene. Jeg var så fornøyd med meg selv da de var kommet på plass. Nå mangler det bare å male de gule veggene i en eller annen nyanse av hvitt. Blir gal av å se på den intense gulvargen fra 90-tallet. Tror jeg må trumle sammen til en familiedugnad...er det ikke gøy med fellesprosjekter? Men nå var det vel strengt tatt ikke veggene jeg skulle snakke om, men gardinene. Jeg var så stolt av meg selv over "alt" jeg hadde fått gjordt mens naboen så etter jenene, og jeg gledet meg til å vise de "nye" gardinene til jentene. Gikk derfor opp å hentet dem. Leah var overhode ikke interessert i forandring, mens Lilly viste sterkt misnøye. Herregud som hun skrek...stirret på gardinene og gråt. Hun gav seg liksom ikke. Under kveldsmaten satte jeg henne i Baby Bjørn stolen med ryggen mot gardinene. Hun spiste glupsk som hun pleide, men snudde seg stadig rundt for å se på gardinene og når hun fikk øye på dem gråt hun. Hun holdt på sånn lenge...hvilken annen forklaring enn at hun ikke likte gardinene kan finnes? Faktisk så var det sånn at jeg ett øyeblikk lurte på om jeg skulle ta ned gardinene igjen... Gardinene henger fortsatt, men selv i dag tidlig så skulte hun stygt på dem. Hun har tydeligvis akseptert at de er der, men det er en aksept hverken mer eller mindre.

Lilly har fått to tenner i underkjeven, og de satte hun i sin mor i natt. Brystvorten min har faktisk merke etter tennene hennes...det gjør sinnsykt vondt. Hvordan unngår man å skrike til og skremme barna når sånt skjer? Jeg tørr påstå at jeg har temmelig høy smerteterskel, men smerten fra de to spisse huggtennene i undermunnen er så gjennomtrengende at jeg rett og slett ikke klarer å undertrykke den. Er sikker på at hun gjør det på "pur faen" også, for hun gjør det aldri når hun er sulten Hun gjør det bare når hun ligger og koser og bruker meg som "sutt". Så når bittet kommer, er matgildet over.

Det er hektiske dager om dagen. Det er slutt på tiden jeg kunne ta jentene med meg på cafe alene. Joda, jeg kan fortsatt gå inn, ta en kaffe og gå ut igjen. Jentene finner seg IKKE i å ligge passiv i vognen med mindre vi er ute og går eller de sover. De vil opp og oppleve verden. Var på cafe med en venninne i går. Vi satt og skravlet i fire timer, men da hadde vi mer eller mindre en jente på fanget hver. Lilly står og hopper på fanget ditt, og Leah er som en liten tornado. Det siste nye er å kaste ting på gulvet. Det er en grusomt kjedelig "lek", og da jentene våknet og trodde det var morgen klokken 04:00 i dag tidlig, kunne jeg ikke finne "suttene" til Leah...og det enda hun alltid har to av dem i sengen. Lyste med mobilen på gulvet, men de var ikke å se. Heldigvis sovnet hun uten -ingen av jentene er avhengig av "smokken", men den er kjekk å ha innimellom. Ikke før vi stod opp i dag fant jeg dem -måtte dra frem sengen- de lå innerst i kroken. Skjønner ikke hvordan hun har klart det, men hun må ha strukket seg over sengekanten på ett eller annet vis. En kan ikke lenger spørre seg om "hvordan de klarer ting", for det er utrolig hva de klarer når man ikke ser på. Leah fikk bl.a med seg hele lekekassen og seg selv under tørkestativet her om dagen...hvordan..."it beats me"!